Begrepet beskriver ikke bare at der finnes flere kulturer i et samfunn, men vurderer også mangfoldigheten som positiv.

Men flere kulturer kan finnes i et samfunn på ulike måter. Forsvarerne og kritikerne mener noe forskjellig med begrepet. Derfor må vi skille mellom tre forskjellige former. I den ene mikses kulturene helt. Der plukkes det litt fra alle som er representert, og de stokkes og røres sammen. Slike kulturelt miksede samfunn kan være kreative arenaer og åpne for nye identiteter, samtidig som de kan være overflatiske og ustabile, uten noen tydelig forankring. En overflatisk kulturmiks kan virke som kulturløshet. For dem som særlig kobler sin identitet til en tradisjonsrik kultur, kan grunnlaget for denne synes å minke om deres kultur blir en liten del av en stor og stadig skiftende blandingskultur.

En annen form er parallellsamfunnet, hvor det er flere kulturer til stede, men i atskilte former. Ghettoen er et typisk uttrykk for et parallellsamfunn. Den har sitt eget tydelige preg, som samler beboerne, men samtidig avsondrer og utelukker dem fra det øvrige samfunn. Der er et vist ghettopreg over bydeler som med en markert annerledes stil bryter med resten av omgivelsene. Kulturene lever der side om side, men innenfor egne tydelige konturer. Hvis samfunnet utvikles mot parallellkulturer, mister det sin sammenhengskraft. Det holdes sammen av lover og prosedyrer, ikke av tillit, forståelse og solidaritet.

En tredje variant er det pluralistiske samfunnet, hvor borgerne har røtter i forskjellige kulturer, men at de samtidig er forpliktet på å respektere at de nettopp lever sammen, innen en felles, demokratisk ramme. Pluralismen respekterer det kulturelle mangfoldet. Den tillater kulturene å leve sammen, ikke bare atskilte. Den tillater å utveksle trekk mellom kulturer – uten å utviske dem i en miks. Det er en slik pluralisme, som tenkere som Jürgen Habermas og Charles Taylor tenker på, ikke en miks og ikke parallellsamfunn. Begrunnelsen er helt enkelt, at det kulturelle (og religiøse) mangfold er en realitet, og derfor må vi innstille oss på å leve sammen i fred og gjensidig respekt. Majoriteten kan ikke kreve at minoriteten oppgir sine kulturelle (eller religiøse) identiteter og assimileres til majoritetens kultur. Omvendt må minoriteten respektere den felles, demokratiske ramme og begrunne sine verdier for majoriteten. Den pluralistiske linje støttes av de fleste europeiske regjeringer, inklusive den norske.

Pluralismen avhenger ikke bare av språklig ytringsevne. For å forstå hverandres kultur må man også forstå hverandres symboler. Å lese på symbolspråket krever mer enn å tolerere noe på avstand. Det å gå inn i formspråket til en kultur krever engasjement, og et åpent nok perspektiv til å kunne forstå. For mange blir det å stille seg i en forstående posisjon i seg selv truende. Slik debatten om det flerkulturelle lett utarter seg, blir ofte de som uttrykker at de forstår et kulturelt uttrykk, tatt til inntekt for at de også bifaller eller aksepterer verdiene det er tuftet på. Fra å ville eller kunne forstå, til å anerkjenne, er det imidlertid et viktig skille.

Multikulturalisme representerer altså langt mer enn at flere kulturer er til stede i et samfunn. Om kultur kun var tradisjon, som ble holdt i hevd innen husets fire vegger, familie eller slekt, ville det ikke vært utfordrende. Det er når vi erfarer at kultur også symboliserer verdier, at kulturmøtene blir utfordrende. Det er når vår egen kulturelle sone møter andres, at utrygghet kan oppstå. Angsten for multikulturalismen kan skyldes flere forhold. Noen er redde for at den fører til oppløsning av deres egne kulturelle røtter. Noen er redde for, at der først skapes parallellsamfunn, og at minoritetene derpå vinner og påtvinger hele samfunnet deres kultur. Noen er redde for alt og alle som virker fremmed og ukjent. De er redde for å miste sitt «gode, gamle Norge».

Norge forstår seg historisk som et homogent og egalitært samfunn. Det var mindre forskjell mellom de styrende og de styrte her, og landet ble ikke føydalisert slik som landene i Europa ble. Vår egen landsdel utpekte seg også som særlig jamstilt i forhold til andre regioner, i det at jorda var eid av bøndene selv og det var lite godsdannelse under aristokrater. I dag holder vi på det egalitære ideal, og legger åpenhet og tillit til den norske selvforståelsen. Man søker det indre samhold – men det kan samtidig føre til at man avgrenser seg. Dette kommer til uttrykk i skepsis til det flerkulturelle samfunn. «De» betegnes som noen andre enn «oss». Også dette har en historisk klang. Magnus lagabøtes landslov fra 1270-årene advarte lokalsamfunn mot de fremmede, de som kom andresteds fra. All frykt er ikke ubegrunnet, verken da eller nå. Mye frykt grunner likevel i uvitenhet, da som nå. Den uvitende frykt mot «de andre» uttrykkes som fordommer. Man dømmer dem samlet, de som betegnes som fremmede. De fremmede bærer en kultur, som skiller seg fra vår.

Man kan spørre, om forestillingen om en norsk felles kultur er en illusjon eller ideologi. Hvem og hva definerer, hva som er «typisk norsk»? Om ikke andre grupper enn de «typisk norske» kan gis rom i debatten om samfunn og verdier, så blir det en utfordring til den egalitære oppfatningen. Er det heller slik at vårt samfunn er bygd opp hierarkisk, der visse kulturelle uttrykk gis forrang, endog en eneveldig posisjon? Tør vi gå inn i andre kulturelle ytringer, for å se om det kanskje er fellesnevnere som blir skjult i manglende forståelse for de forskjellige uttrykk? Er vår symbolske leseevne tilstrekkelig, både når det kommer til andres kultur – og kanskje også «vår egen»?