At mors ønske om å gå tidlig ut i jobb, og fars lyst til være hjemme i permisjon, kan være legitime grunner for å trappe ned eller kutte ut ammingen tidlig, har fått mange til å se rødt. Lise Christensen er rasende fordi staten ikke vil øke permisjonstiden til to år, og fordi den legger opp til at både far og mor tar ut permisjon. Hun hevder at mor alene bør være hjemme med barnet i det minste det første året, helst lengre, og at far ikke kan annet enn å «leke mor», han har verken morsinstinkt eller bryst.
For meg som kjønnsforsker blir det tydelig hvordan argumentasjonen raskt dreier inn på en kroppslig biologisk realitet: Mor er fortsatt den eneste som kan amme barn, og både brystmelk og kroppslig tilknytning er bra for barnet. Selv om flere har påpekt at det faktisk går bra med de fleste barn også uten pupp, er det ingen som bestrider at morsmelk har helsefordeler, eller at amming er del av en morserfaring far ikke har tilgang til. Det er imidlertid typisk for debatter om kjønn, likestilling og foreldreskap at argumentasjon begrunnet i biologiske kjønnsforskjeller tillegges særlig stor vekt. Fedres stemme i debatten blir avfeid med at så lenge de verken går gravide, føder eller ammer, bør de heller ikke kreve å ta ut permisjon. De har ikke opparbeidet seg rett til det samme samværet med spedbarnet som mor.
Biologi blir grunnlaget for moralske vurderinger og får gjennomslagskraft på en måte man sjelden ser i andre diskusjoner. Kvinners tilgang på p-piller og annen hormonell prevensjon er et eksempel på hvordan noe som strider mot «biologiske realiteter» knyttet til kjønn, likevel har fått gjennomslag. Kvinners rett til kontroll over sin egen kropp og fruktbarhet var ingen biologisk sannhet, tvert imot, men ble oppnådd på 1960-tallet etter en lang politisk kamp. Vi er mennesker, ikke dyr, og vårt største fortrinn er at vi kan reflektere over vår egen situasjon, ikke blindt følge naturlover eller «biologiske realiteter.»
Koblingen mellom natur og moral finner man hos ulike filosofer siden antikken, gjennom begreper som naturrett og skaperordning. Felles for disse er at de mener at etiske og moralske normer kan avleses i naturen, og derfor er gitt en gang for alle. Hos enkelte, som Thomas Aquinas, speiler naturen også Guds vilje, slik at naturen åpenbarer religiøse sannheter, og slutningene får enda større moralsk tyngde. Mange tenkere, blant dem den britiske filosofen Hume, har senere pekt på faren ved å trekke slutninger om hvordan vi som mennesker bør handle ut fra det som fremstår som udiskutable og naturlige sannheter om hvordan verden faktisk er.
Slike naturlige sannheter er likevel i stadig bevegelse. Det ser vi også i ammedebatten, hvor ny kunnskap utfordrer den biologien vi lett tar for gitt. Senest i en kronikk i Aftenposten den 25.10 ble det stilt spørsmål ved helsemyndighetenes offisielle råd om hvor lenge barn bør fullammes. Som annen vitenskap, er vitenskapen knyttet til helsegevinst av morsmelk og amming ikke gitt en gang for alle, og det kan være vanskelig å orientere seg i hva som faktisk er de «biologiske realitetene» for noen og hver. Så er det heller ikke bare den vitenskapelige forståelsen av kropp og kjønn som naturaliserer kjønnsdelte foreldreroller.
Gjennom å fremheve morsinstinktet som grunnlag for sin posisjon i debatten, ser vi at kvinner tar utgangspunkt i egen kropp for å forsvare og underbygge en tradisjonell morsrolle. En kvinne som føder og ammer prioriterer angivelig annerledes enn mannen, og uavhengig av politiske mål og råd fra myndighetene. I debatten ser jeg stadig at morsinstinktet forstått som kroppslig realitet og forskjell, naturaliserer én særskilt måte å være mor på, og legitimerer at far tillegges en mer perifer rolle i foreldreskapet.
Opplevelse av morsinstinkt har antakelig sammenheng med hormoner som løses ut i kroppen under graviditet, ved fødsel og i den første tiden etterpå. Samtidig ser det ut til at menn som blir fedre gjennomgår tilsvarende hormonelle prosesser. Kvinnekroppen kan overhodet ikke underslås i debatter om foreldreskap, permisjoner og ammetid. Det er likevel grunn til å peke på at dersom morskroppens biologi alene setter den moralske standarden for den gode forelderen, blir rommet for å fylle farsrollen svært trangt. Kanskje er det riktigere å snakke om foreldreinstinkt, og dermed i større grad anerkjenne fars rolle i omsorgsarbeidet og hans stemme i diskusjonene? Dersom graviditet og amming alene skal få definere hvordan man er gode foreldre det første året, går man lett glipp av andre viktige prosesser, andre «biologiske sannheter» enn dem man tar for gitt.
Ammeeksperter bidrar til kunnskap og kompetanse som nybakte foreldre og deres spedbarn har stor nytte av. Det er etter mitt syn likevel problematisk dersom ammeideologi alene skal styre foreldres valg og offentlige prioriteringer når det gjelder fordeling av permisjon og tid sammen med de minste barna. De biologiske og kroppslige argumentene må suppleres med refleksjoner rundt andre konsekvenser valgene får, både for den enkelte familie og for samfunnet.
Hvordan blir barnets tilknytning til den forelderen som ikke kan amme, dersom puppene alene skal styre permisjonspolitikken? Hvilke rutiner for barne— og omsorgsarbeid etableres under permisjonstid, og i hvor stor grad beholdes de når permisjonen er over? Hvilke samfunnsmessige konsekvenser får ulikestilte permisjonsordninger? Vi trenger kunnskap om både helsemessige, sosiologiske og samfunnsmessige konsekvenser før vi konkluderer med at mors biologiske fortrinn gir henne en moralsk plikt og rett til å ta større ansvar i omsorgsarbeidet.