Stiftelsen Arkivet har rundet 10-års merket. Fra en beskjeden start, og båret fram av idealister på frivillig basis, fremstår Stiftelsen i dag som en profesjonell organisasjon med en stadig voksende stab av dyktige fagfolk.
Statsarkivet i Kristiansand fra 1935 ble Gestapos hovedkvarter på Sørlandet fra 1942. 3500 sørlendinger ble forhørt her og over 300 av dem ble torturert. Statsarkivet fremsto som et brutalt og nådeløst «Skrekken hus.»
I dag huser det tidligere Gestapo-hovedkvarteret Stiftelsen Arkivet med sin målsetting om å arbeide for menneskeverd, demokrati og toleranse. Med historien som smertefull bakgrunn er det vår ambisjon å bidra til blant annet. holdningsdannelse gjennom forståelse og dialog. Nær 7000 skoleungdom er årlig med på ulike aktiviteter i regi av Stiftelsen.
Stabens forskningsaktiviteter, pedagogiske utviklingsarbeid og informasjons— og dokumentasjonsarbeid har stadig økende kvalitet. Ambisjonene til alt vi gjør øker. Stadig nye prosjekter og muligheter håndteres, sist men ikke minst nylig tildelt ansvar for formidling av krigsseilernes historie med skipet D/S «Hestmanden» som fysisk ramme.
Menneskeverd utfordres og tilsidesettes hver dag verden over. Fordommer og antipatier hindrer forsoning og dialog. Toleranse og gjensidig respekt som grunnlag for demokratisk praksis, er stadig mangelvare. I Norge er igjen jødehets blitt et særdeles bekymringsfullt problem.
På denne bakgrunn er Stiftelsen Arkivet et viktig nasjonalt dannelsesprosjekt. Institusjonen gjør en forskjell. Ungdommen går ikke upåvirket gjennom våre programmer, i nært pedagogiske samspill med skolene. Stilt overfor spørsmål som «hvordan kan vi mennesker bli så ondskapsfulle?», «hvorfor er vi passive når vi ser menneskeforakt og urettferdighet?», «hvordan reagerer egentlig du og jeg?» utløses grunnleggende tanker om individ og samfunn, om meg selv og andre.
Og ingen av oss, uansett alder, bør forholde hos ignorante til disse og lignende spørsmål dersom grunnverdiene i vårt samfunn skal bevares og demokratisk praksis opprettholdes.
Stiftelsen Arkivet har etter mitt syn et stort potensial. Mye mer kan gjøres, og kvalitetsmessig forbedres. Aktivitetene kan utvides i dybde og bredde. Mange flere skoleelever, studenter, lærere, forskere, og andre kan gjøre bruk av Stiftelsen Arkivet i det tidligere «Skrekkens hus». Med bygningen som autentisk ramme muliggjøres en unik læringsarena.
Videreutvikling og realisering av ideer og ambisjoner krever imidlertid mer plass. Dagens bygning gir ikke plass til noe som helst mer. Plassen rekker egentlig ikke til dagens virksomhet. Selv om idealistene for 10 år siden gjorde en beundringsverdig ombyggingsjobb, er huset i dag svært langt fra tidsmessig. Både besøkende og ansatte må fortrenge de fleste forventninger til gode kontorforhold, undervisningsrom, møterom, leserom, garderober, toaletter og kantine/spiserom og heller forholde seg overbærende og oppfinnsomt til en særdeles vrien logistikk.
Stiftelsen Arkivet er et nasjonalt prosjekt. Det meste av driftsmidlene er statlige. Vi har mange venner både i storting og embetsverk. Men vi har også mange venner regionalt og lokalt. Uten agderkommunenes og fylkeskommunenes sympati, velvilje og ulike former for støtte, hadde mye sett annerledes ut. Også banker og næringsliv har hjulpet oss i vanskelige situasjoner.
Våre venner lokalt og regionalt har bidratt til at Stiftelsen det siste året har gjennomført en arkitektkonkurranse med sikte på renovering og nybygg. Vinnerutkastet «Dialog», signaliserer Stiftelsen som et viktig senter for historieformidling, holdningsdannelse og fredsbygging.
Selv om Stiftelsen har mange venner, og fra en rekke hold blir vurdert som en særs viktig institusjon, er finansieringen av renovering og nybygg langt fra i orden. De rundt 80 millionene vi trenger, tilsvarer vel kostnaden til en vinge eller så på ett av de nye kampflyene som er under bestilling. Like fullt sitter pengene langt inne, ser det ut til. Men vi er mange som jobber og «lobber» for å skaffe midlene. Og vi tror vi skal lykkes. Stiftelsen Arkivet er et altfor godt prosjekt til at det skal stagnere og kanskje ubetydeliggjøres grunnet manglende fysiske fasiliteter.
Vi trenger «større rom for menneskeverd»!