Overgangen fra diktatur til demokrati blir en krevende øvelse for både befolkning og myndigheter.
Veien videre fortoner seg uoversiktlig. Vi har vært vitne til en revolusjon uten ledelse. Folk ble mobilisert mot én felles fiende – presidenten. Nå er han borte. Demonstrantene fremstår som en uorganisert masse – uten samling om en bestemt ideologi eller politisk plattform. Etter flere tiår uten en reell opposisjon til regjeringspartiet, er det en formidabel oppgave som venter.
Det vi vet med sikkerhet, er at militæret har overtatt makten. Foreløpig finnes ingen definert plan for overgang til sivilt styre. Hvor lenge de militære vil beholde posisjonen, er uvisst. Men de har gode grunner til å ønske minst en hånd på rattet i fortsettelsen.
Militæret har store økonomiske interesser i det egyptiske samfunnet, og har under Mubarak skaffet seg omfattende privilegier. Dette kan skape usikkerhet om offiserenes vilje til raskt å gjennomføre kravene som fulgte revolusjonen.
Egypterne går uansett nervepirrende tider i møte. Demokrati har ingen røtter i den arabiske verden. Derfor er det omgitt med atskillig uvisshet hvilket innhold frihet, demokrati og menneskerettigheter får etter at Egypt har kvittet seg med sin forhatte diktator gjennom 30 år. Det behøver nødvendigvis ikke å bli i tråd med vår forståelse av begrepene.
Det knytter seg dessuten betydelig spenning til om omveltningene i Egypt og Tunisia vil få en dominoeffekt i Midtøsten. Vi har allerede sett tilløp til oppstand i flere land. Desperate demokratiforkjempere kan komme til å endre hele regionen.
For USA og vestlige land som har støttet og støtter autoritære regimer i araberverdenen, bør det være en ettertankens tid. Det kan også bli en krevende øvelse. For samtidig som Vesten med USA i spissen har snakket om demokratisk utvikling i den arabiske verden, har de støttet diktatorer som undertrykker befolkningen i de samme landene. Dette kan ikke annet enn fremstå som skrikende urettferdig og som dobbeltmoral av dem som nå gjør opprør mot makthaverne.