En ny rapport fra kommunesektorens interesse— og arbeidsgiverorganisasjon (KS) viser at andelen elever som får spesialundervisning har økt med fem prosent de siste fem årene. I 2009 fikk 45 395 elever i grunnskolen spesialundervisning. Det utgjør 7,6 prosent av alle elevene. Sammenligner vi med nabolandene, er ikke 7,6 prosent mye. I Sverige har 15–20 prosent spesialundervisning, i Danmark 14,3 og i Finland 24 prosent.
Det skremmende er at utviklingen skjer så raskt. Jeg tror Kunnskapsløftet (2006), som gjorde skolen mer teoretisk, er en av hovedgrunnene til utviklingen. Flere timer med praktiske fag er forsvunnet fra mellom- og ungdomstrinnet. Mer teori er kommet i stedet. For mange elever er de praktiske fagene en motivasjonsfaktor, som igjen gjør at de klarer å henge med i teorifagene på skolen. Med mer teori og færre timer praktiske fag, får man flere teoritrøtte elever.
At flere trenger spesialundervisning er en ting, men at flere ikke får det de har krav på, er et annet faktum. Det fremkom 18. juni 2008 da Nasjonalt tilsyn for tredje året på rad avdekket omfattende mangler innenfor spesialundervisning og tilpasset opplæring. Nasjonalt tilsyn påpekte at altfor mange elever ikke får det tilbudet de har krav på, og at det faktisk er hele ni av ti kommuner som svikter på dette området. Dette gir grunn til å stette et stort spørsmålstegn ved dagens ordninger. For samtidig som stadig flere får spesialundervisning, får mange elever ikke det tilbudet de har krav på.
Flere enkeltvedtak om spesialundervisning betyr også at potten som skal fordeles blir mindre på hver. Dette igjen fører ofte til dårligere tilbud for de elevene som har størst behov for spesialundervisning. At flere elever får enkeltvedtak skal ikke redusere behovet til dem som trenger det mest, men dette viser seg dessverre å være realiteten.
Videre vil jeg stille spørsmål med den individuelle tilretteleggingen som skal foregå i klasserommet. Lærernes fagplaner som elevene skal føres gjennom er designet for en gjennomsnittselev. Dette gjør tilrettelegging av undervisningen i klasserommet vanskelig. Det er ikke rom for «smutthull» for den elev som tar til seg stoffet litt senere, eller utfordringer for elever som lærer raskt.
Lærerne må igjennom den fastsatte læreplanen innenfor meget strenge rammer. Det fører videre til at lærerne bruker mye tid og krefter på de elevene som ikke henger med, noe som igjen går ut over elever som lærer raskt. For de skoleflinke blir undervisningen lett kjedelig, fordi de sjelden får nok utfordringer. Dermed kan det tenkes at skolene også har lavere terskel for å søke om enkeltvedtak, fordi de ser at de selv ikke kan tilrettelegge godt nok for elevene.
At lærerplanen ikke åpner for å gi elever ekstra utfordringer kan illustreres med et eksempel. I høst hørte jeg et foredrag av Fredrik Drevon – litteraturviter, skribent og tidligere lærervikar på mange barneskoler i Oslo-området. Han hadde mange historier om dette. Blant annet viste han et sladdet klassebilde og pekte på en ung gutt, og fortalte som følger:
«Han der var kjempegod i matte og hadde regnet ferdig mattestykkene omtrent før andre hadde begynt, derfor ga jeg ham lov til å regne litt lenger fram i boken. Da satte klasselæreren meg til veggs, og jeg måtte be ham viske bort de mattestykkene han hadde gjort fra det som var lenger fremme i boken, for han fikk ikke lov til å gå foran de andre i klassen, han skulle ligge likt med de andre, fikk jeg beskjed om».
Denne historien setter virkelig situasjonen i norsk skole i perspektiv og er bare en av mange som viser at elevene ikke får tilstrekkelig tilrettelagt undervisning i klasserommet. Derfor mener jeg at norsk skole er tilrettelagt for gjennomsnittseleven, ikke for dem som er over eller under gjennomsnittet.
Hvis denne trenden skal snus, må det en gang for alle slås fast at ingen elever er like, de er alle forskjellige og unike. Kun ved at lærere møter dem som de er, og stiller krav etter hver enkelt elevs forutsetninger, kan vi snakke om en skole som er tilpasset alle. Vi er alle avhengige av å mestre. Skal man dyrke fram sterke sider, samt vekke motivasjon, nytter det ikke å tvinge alle elever gjennom læreplanen som Stortinget har vedtatt. Alle elever må få gjøre mer av det de mestrer. På den måten er forutsetningene deres større for i større grad å mestre det de er svake på. Dermed må det bli rom for individuelle tilpasninger i skolen.
Fremskrittspartiet ønsker en skole av mangfold, der det er lov til å være annerledes. Vi ønsker ikke et skolesystem der målsettingen er barn og unge som tenker helt likt, snakker likt og oppfører seg likt når de kommer ut av grunnskolen. Utdanningssystemet skal dyrke fram hver enkelt elevs sterke sider. På den måten får man gode snekkere, sykepleiere, advokater, leger etc.
For å få til dette, må det mer praksis inn i skolen igjen. Skolene og lærerne må ha større fleksibilitet i forhold til lærerplaner og større pedagogisk frihet til å drive skole og undervisning. Dette vil være et skritt i riktig retning av tilrettelagt undervisning og nedgang i antall som trenger spesialundervisning. Slik skolesystemet er i dag, er en naturlig konsekvens at flere elever mottar spesialundervisning.