Denne uken har vi sett ansatte på Sørlandet sykehus slåss om plass i sykehusstyret. Norske sykehus er en gedigen kamparena, der kampen står om hvem som skal bestemme utviklingen. Det står om trygghet for behandling, om arbeidsplasser, om status, og ikke minst om å få beholde en viktig dynamo i mange lokalsamfunn.

I den nasjonale striden har alle partiene kastet seg inn, og de fleste vil endre sykehusreformen fra 2002. Det store brølet dreier seg om hvem som skal bestemme over norske sykehus. Og ikke minst om hva de skal inneholde.

De som brøler høyest krever mer politisk styring. De hevder at byråkrater som Bente Mikkelsen i Helse Sør-Øst bedriver politikk i det skjulte, og foretar valg som de «egentlige» politikerne skulle ta. De som brøler, tror det vil bli bedre dersom politikerne overtar.

Men vil det det? Vi har prøvd det før, og det var verken mindre strid, bedre behandling eller kortere køer den gang. Snare tvert imot. Dessuten ble flere sykehus lagt ned den gang enn nå.

Det var Ap, Høyre og Frp som sikret flertallet for den sykehusmodellen vi har i dag. Småpartiene med hjerte for distriktene har alltid vært mot, ut fra tenkningen om at smått og nært alltid er best.

Det betyr at dagens regjering rommer en dyp splittelse i synet på hvordan norske sykehus skal styres. Og det er lite betryggende, ettersom det forhindrer at regjeringen tar tydelig og godt styringsgrep om dem. Dagens uro, på grensen til kaos på sykehusfronten, oppstår nettopp som en følge av at de ansvarlige ikke vil ta ansvar, ikke vil stake ut en tydelig kurs, men lar de tusen konflikter blomstre til de en dag sprenger både regjeringen og styringsmodellen.

Slik undergraver Aps unnfallenhet i regjering Stoltenberg II den historiske og nødvendige sykehusreformen som Ap i Stoltenberg I-regjeringen innførte med stolthet.

Og så lenge dagens splittede regjering eksisterer, vil vi neppe få noe som ligner på en roens avklaring for norske sykehus. Snare tvert imot. Regjeringen planlegger i det skjulte en ny gedigen reform, samhandlingsreformen, som skal gjennomføres allerede ved nyttår.

Anslagsvis 20–30 prosent av dagens oppgaver på sykehusene skal overføres til kommunene, men ingen vet nøyaktig hvilke. Ingen vet hvor mye penger kommunene får til å greie jobben, og ingen har sikret at den nødvendige fagkompetansen fins i landets 430 kommuner. Kommunene er skremt, og pasientene har grunn til å være det samme.

Om den statlige overtakelsen av sykehusene i 2002 innebar en gedigen endring, vil samhandlingsreformen av 2012 innebære en revolusjon. Og den uroen vi ser i dag kan komme til å stige til uante høyder.

For planen er at gamle og skrale pasienter som ikke trenger ny utredning skal kastes ut av norske sykehus, over til lokalmedisinske sentra i kommunene. Det skal også kronikerne, og store deler av rusomsorgen og psykiatrien. Folk med Kols, med håndterbare hjerteproblemer og dem med behov for dialyse skal i fremtiden ikke fylle opp norske sykehussenger, men skal få sin behandling i små sentre omkring i kommunene.

Bare selve utredningen av pasientene, de kirurgiske inngrepene og den mest avanserte behandlingen skal fortsette på sykehusene.

Vi står foran tidenes største endring av norsk sykehusstruktur og sykehusinnhold. I så måte er det stille før stormen, mens de som nå brøler gjør det for å beholde gårsdagens maktstrukturer, som uansett står på gravens rand.

Mens sykehusene venter på følgene av den store samhandlingsreformen, trør de vannet og legger fram tannløse strategiplaner, som den Sørlandet sykehus nå har ute på høring. Den forteller at alt skal fortsette cirka som nå, inntil det blir klart hva samhandlingsreformen medfører.

Likevel står det ting der, som hvis de blir gjennomført, gir signaler om at Sørlandet går mot ett storsykehus lokalisert i Kristiansand: Det skal reises nybygg i Kristiansand for 2–4 milliarder kroner. Nye bygg trengs til erstatning for utrangerte i psykiatrien og kanskje enda viktigere, til akutten, kvinneklinikken og barneavdelingen.

Med så store investeringer i Kristiansand, blir det neppe aktuelt å bygge ett nytt, samlet sykehus andre steder, som i Lillesand, slik noen har tatt til orde for. Og det blir dyrt og uhensiktsmessig å opprettholde to-tre parallelle vaktlag med en avstand på en knapp times kjøretid, særlig når 20–30 prosent av pasientene er sendt over til kommunene.

Den utviklingen vi allerede har sett, med samling av de mest spesialiserte funksjonene i Kristiansand (med unntak av PCI), borger også for at Kristiansand vil ende opp med en helt annen rolle når samhandlingsreformen er gjennomført, enn sykehuset i Arendal.

For ikke å snakke om at sykehuset i Flekkefjord da mest sannsynlig kan bli omgjort til et lokalmedisinsk senter for Listerregionen. Denne utviklingen blir trolig fremskyndet av at Rogaland allerede nå er i ferd med å hente hjem sine pasienter fra Flekkefjord, for heller å behandle dem selv.

Men alt dette er det ingen som snakker om, selv om det er ni måneder til historiens mest revolusjonerende sykehusendring skal tre i kraft.

Aust-Agders fylkesmann, Øystein Djupedal, ser for seg at samhandlingsreformen blir innført gradvis, slik at overgangen ved nyttår ikke skal bli spesielt komplisert eller dramatisk. Trolig har han rett. Men etter noen år, når oppgave etter oppgave er flyttet fra sykehusene ut til distriktene, da blir norske sykehus ikke til å kjenne igjen. Men brølet avtar neppe.