Den største endringen er likevel oppslutningen som Høyre nå får i meningsmålingene. Fra å være et nederlagsdømt parti på denne tiden i fjor, faretruende nært 10 prosent oppslutning, har Høyre vokst til igjen å være det største partiet på borgerlig side.

For partileder Erna Solberg må det være en bittersøt utvikling. Det er positivt for partiet, og for den borgerlige blokken i norsk politikk, at rekrutteringen ser ut til å forskyve balansen mellom hovedalternativene i det politisk landskapet. Men utviklingen kommer for sent til at den spiller noen vesentlig rolle for utviklingen av norsk politikk de neste fire årene. Den kan også være med å underbygge inntrykket av at Høyre er et parti som alltid gjør det best når det gjelder minst – mellom valgene

Ingen vet heller bedre enn politikerne at tiden frem til neste nasjonale valg er så lang at vindene som nå blåser, kan ha lagt seg eller snudd til da. Likevel er det som skjer på meningsmålingene et uttrykk for en interessant utvikling i norsk politikk.

Det ene handler om det interne styrkeforholdet på borgerlig side. Vi har hele tiden hevdet at et sterkt Høyre er en forutsetning for at den borgerlige siden skal fremstå som et troverdig styringsalternativ til de rødgrønne. Fremskrittspartiet trenger å bli tøylet av et sterkt parti nærmere sentrum. Samtidig vil et stort Høyre gjøre bred borgerlig allianse mer spiselig fordi Frp vil få en mindre dominerende posisjon.

Det andre er at utviklingen på meningsmålingene ikke kun må tolkes som en oppslutning om Høyres politikk. Den må også forstås som en misnøye med den sittende regjeringen. Dette handler ikke bare om politikken den fører, men om at velgerne har merket seg to andre ting: Den indre slitasje som kommer til overflaten, og den maktarrogansen regjeringen har utvist i enkeltsaker, på Stortingets bekostning.

Partier vil gå opp og ned på meningsmålingene frem til neste Stortingsvalg. Ulike styringsalternativ vil få og miste flertall på de samme målingene. Men for regjeringen Stoltenberg er utviklingen en kraftig advarsel om at velgernes gunst er omskiftelig. For de partiene som nå er utenfor regjeringskontorene, minner målingen om at seier er innen rekkevidde ved neste korsvei.