Det gjelder også for oss som rekrutterer fosterhjem for Bufetat. I dag står vi vår femte og siste dag på Arendalsuka. Forrige helg så du kanskje fosterhjem.no-logoen på Naturligvis, landbruksmessa på Evje. I september skal mine kollegaer på Dyrskuet i Lyngdal.

TURID KJETLAND

Å stå på stand handler både om å se og bli sett. Det jeg har lagt merke til etter å ha stått på stand i flere år, er at det er fire hovedtyper av folk som besøker — eller kretser i området rundt standen vår. De pågående . Disse er hovedsakelig ute etter godteri, vafler og gratisartikler samt konkurranser med fine premier. De er i godt humør og skaper liv på standen, og det liker vi. Mange er barn, en del er voksne med en god del av barnet intakt. Jeg tilhører også denne gruppen. I en periode hadde vi i heimen flere røde ostehøvler med LO-logo, hanket inn av meg på Arendalsuka. De ble varig permittert fordi de skar for tjukt av osten.

De nølende . Disse er genuint interesserte i vårt budskap om at vi trenger flere fosterhjem. Likevel sender de bare raske skråblikk bort på standen, nøler og er egentlig er på vei forbi, på god avstand til oss. Da gjelder det å fange blikket og spørre om de kanskje vil delta på vår lille quiz? Gjerne med sære svaralternativ: Er et slektsfosterhjem et fosterhjem som er spesielt opptatt av slektsgransking? Eller har de kanskje en uvanlig stor slekt? Når vi har brutt isen og kan le litt sammen, er det lettere å spørre om de er interessert i informasjon om fosterhjem etterpå. Det er de ofte. Og egentlig skulle det bare mangle at ikke folk nøler før de kommer bort til oss. Å bli fosterhjem innebærer en stor forandring i livet, både for en selv og hele familien.

De avvisende . En gang stod jeg på stand på Mersmak i Skien. Mens nabostandens bakerovnsbakte brød gikk unna som bare varmt hvetebrød kan, ofret folk våre lilla ballonger og brede - etter hvert litt stive - smil knapt et blikk. Folk var i modus for mat og smaksopplevelser, ikke informasjon. På Arendalsuka, i andre ytterkanten, er det nettopp informasjon som står i sentrum. Det vet de besøkende, og er mottakelige for denne typer stands. Men når både politiske partier, organisasjoner og bedrifter skal nå fram med sitt budskap, kan det bli overdose for noen hver. Folk som ser ned og bort eller går over på andre sida av gata sender et tydelig budskap: Ikke plag meg! Og det vil vi jo selvsagt ikke.

De sikre . Våre egne undersøkelser viser at en av tre fosterhjem venter i tre år eller mer før de tar kontakt med Bufetat med ønske om å bli fosterhjem. Et ganske langt opphold i tenkeboksen, altså. Da skal det noe til å treffe dem akkurat når de har kommet til en beslutning. Men likevel - det er mulig å oppleve par som med faste steg kommer bort til standen. De har bestemt seg. De vil gjerne begynne på kurs. Når kan barnet flytte inn? (nesten). Forrige helg opplevde vi det flere ganger. Det ble en gylden samtale som gjerne varte i et kvarters tid eller mer, med barna i familien som utålmodig publikum. Flere egne barn er ingen hindring for å ønske et ekstra barn i familien. Snarere tvert i mot.

Å stå på stand har vært et virkemiddel i rekrutteringen av fosterhjem i flere tiår. Vi diskuterer ofte om det har god nok effekt til å forsvare ressursene. Og joda, det varierer hvilke resultater vi sitter igjen med. Men jeg tror stands har en effekt som er vanskelig å måle. Vi er synlige, har god tid til å prate, og minner folk på muligheten. Selv de på andre siden av gata.

Tidligere Signert-artikler av Turid Kjetland: