Man tror nesten ikke det er sant når politisk ledelse i justisdepartementet henviser Juss-Buss til å drive rettspolitikk på fritida.
Anundsen viser manglende forståelse for rettshjelpsarbeidet Juss-Buss driver når han krever et klart skille mellom enkeltsakene de behandler og det rettspolitiske arbeidet. Hvert år hjelper Juss-Buss tusenvis av mennesker. De dekker et stort udekket rettshjelpsbehov i samfunnet vårt. I 2014 behandlet Juss-Buss hele 5725 saker. De er mye rettshjelp for pengene! Gjennom arbeidet ser de mangler, regelverk som ikke fungerer, forslag til politiske vedtak som vil være dårlige for deres klienter. De ser hvor det er behov for politiske endringer, hva som virker og hva det må gjøres mer av. Og gjennom sitt rettspolitiske arbeid videreformidler de stemmene til de mange som aldri når frem til Stortingets høringssaler, og som ikke har forutsetninger for å bli hørt av regjeringen. Det rettspolitiske arbeidet og rettshjelpen er knyttet sammen i arbeidet med enkeltsaker.
Oppmuntre til kritisk deltakelse
Kjernen i vårt demokratiske Norge er vår tradisjon for å hegne om og oppmuntre til kritisk deltakelse. Sivile organisasjoners deltakelse og engasjement i det offentlige ordskifte bidrar til at politikerne ogforvaltningen må være skjerpet og tydelig. Stemmene bidrar til positiv forandring og utvikling. Dette er demokratiske tradisjoner og verdier vi må verne om.
Men dette ser ikke justisministeren. I stedet synes det som om Anundsen ser plagsomme kritikere. Forstyrrende studenter som kritiserer han for alt fra å sende fanger til Nederland til forslag på innvandringsfeltet bør stilnes. Han prøvde seg gjennom et tildelingsbrev og en argumentasjon om at pengene kun skal gå til rettshjelp. Ikke til rettspolitisk arbeid. Juss-Buss tok til motmæle og stod opp for retten til å delta med utestemme. En rett de selvfølgelig skal ha, også i fremtiden.
Ubehagelig kritikk knebles
Dersom justisministeren legger opp til et samfunn der ubehagelig kritikk knebles, er han og regjeringen på ville veier. Jeg har derfor bedt han forklare hvorfor dette var nødvendig og om andre organisasjoner har fått samme eller liknende restriksjoner.
Hva er Anundsen egentlig redd for? Han liker ikke kritikk av egen person, vet vi. Med stolthet viste han at Tønsberg Blad brant godt i egen peis. Med selvtilfredshet i egenprodusert film fremstilte han seg i et positivt lys, siden media var for negative. Det at han nå fratar viktige stemmer i samfunnsdebatten støtten til å drive rettspolitisk arbeid, er likevel å ta det hele et skritt lengre. Det kan vi ikke akseptere av en justisminister.