Dette arbeidet innebærer blant annet å legge til rette for et godt og meningsfylt liv etter ugjerningen. Det kalles for OFFEROMSORG. I Norge har vi en godt fungerende kriminalomsorg. Det er viktig og riktig. Det er vel ingen som arbeider innenfor kriminalomsorgen som mener at de lover og reglene som er innført er fordi gjerningspersonene skal få bestemme hva de ønsker? Det er heller ikke slik når vi som voldsofre ytrer oss om innføring av lover og regler for å beskytte oss som gruppe.

De fleste kan enes om at barn som utsettes for vold har særskilt rett på beskyttelse og omtanke. Dette gjelder også etter voldsutøver har sonet ferdig straffen sin.

Stor belastning

Stiftelsen er enig i utgangspunktet om at domfelte skal tilbakeføres til samfunnet og at dette innebærer at vedkommende vil bosette seg i noens nabolag. I noen tilfeller er det likevel en så stor belastning for berørte at domfelte bosetter seg i deres nærmiljø at samfunnet bør ta ansvar for å forhindre dette.

De fleste kan enes om at barn som utsettes for vold har særskilt rett på beskyttelse og omtanke.

Stiftelsen har selv erfart saker om seksuelle overgrep mot barn hvor gjerningspersonen bosetter seg i nabohuset og drapsmenn som blir sendt på åpen soning 500 meter fra de etterlattes hjem. Dette er en påkjenning samfunnet bør ta ansvar for å forhindre.

Selvsagt skal ikke fornærmede eller etterlatte på eget initiativ kunne bestemme hvor domfelte skal bo. Det er likevel et behov for et regelverk som åpner for at man i særskilte tilfeller kan nedlegge et bostedsforbud også etter endt soning.

Seksuelle overgrep

I straffeloven § 57 er det hjemmel for å forby en person å oppholde seg i sitt eget hjem dersom det er fare for at vedkommende vil begå en straffbar handling mot en annen person. Dette er et forbud som kan bli ilagt av domstolen i forbindelse med rettssaken, og er å regne som et rettighetstap. Forbudet kan gjelde i inntil 5 år, eller når særlige grunner tilsier det, på ubestemt tid.

Det stiftelsen ønsker er at denne bestemmelsen utvides til også å kunne idømme et slikt bostedsforbud i saker hvor det vil være en særskilt belastning for fornærmede og etterlatte at domfelte bosetter seg og arbeider i deres nærmiljø. Typisk vil dette gjelde saker hvor barn er utsatt for vold og seksuelle overgrep, samt i drapssaker, og vil måtte bero på en konkret vurdering i hver enkelt sak.

Soningstiden synes å gå fortere enn etterlattes sorg

Som Leer-Salvesen påpeker nylig på NRK Sørlandet så må man utvise tillitt, men samtidig ikke være naive og dumsnille. Det er naivt å tro at påkjenningen for fornærmede og etterlatte er over når domfelte har sonet ferdig straffen sin, og det bør være samfunnets ansvar å gjøre denne påkjenningen minst mulig.

Som en etterlatt av et drept barn sa: «Soningstiden synes å gå fortere enn etterlattes sorg».