De slår ned på det faktum at det er forsvarsadvokater som konsekvent råder klientene sine til ikke å snakke i politiavhør og ikke ta tilståelsesdommer uansett hvor gode bevis politiet sitter på.
Dette rammer først og fremst klientene selv som går glipp av tilståelsesrabatten. Men det belaster også domstolsapparatet, ved at varetektskjennelser påkjæres og tingrettsdommer blir konsekvent anket til lagmannsretten.
Og det kan ikke underslås at mens klientene utsettes for strengere straffer enn hva de kunne ha oppnådd ved tilståelser eller større samarbeidsvilje, profiterer forsvarsadvokatene økonomisk på å prosedere sakene gjennom flere rettsinstanser.
Selv om vi tar høyde for at politiet kan ha sin egen agenda for å diskreditere ubehagelige advokater som skaper ekstraarbeid for dem i etterforskningen, er det ikke vanskelig å dele politiledelsens frustrasjon over de råd enkelte klienter får fra sine advokater.
Fra advokater som kan ha sin egen agenda som i mange tilfeller åpenbart ikke er sammenfallende med det som tjener klienten best.
I Advokatforeningens etiske retningslinjer for god advokatskikk heter det at en advokat «skal søke å å oppnå minnelige ordninger i den utstrekning klientens interesser tilsier det».
Vi kan ikke se at advokater som konsekvent anbefaler sine klienter ikke å snakke i avhør eller å tilstå før saken havner i retten, etterlever disse etiske grunnreglene. De kan umulig ivareta sine klienters interesser «etter beste evne», slik det heter i reglene for god advokatskikk.
Eller for å referere lederen av den lokale advokatforeningen i Vest-Agder som sier at dersom politiets fremstilling er korrekt, kan han vanskelig se at det er sammenfallende med forsvarerens rolle.
Det er derfor all grunn til at Advokatforeningen selv tar initiativet til en skikkelig etisk bevisstgjøring blant sine medlemmer når det gjelder utøvelsen av forsvarerrollen.
Det er åpenbart på høy tid når problemstillingen har vært kjent og diskutert i advokatkretser i lengre tid.