Under den kalde krigen var det en akseptert sikkerhetspolitisk læresetning at russisk gass ikke måtte dekke mer enn maksimalt 30 prosent av Vest-Europas energibehov.
I motsatt fall risikerte Vest-Europa at Sovjetunionen ville bruke avhengigheten av russisk gass som et nytt våpen. Forpliktelsen var ikke traktatfestet, men Det internasjonale energibyrå i Paris IEA førte kontroll, og kunne konstatere at Vest-Europa tok forpliktelsen alvorlig.
I dag er det sikkerhetspolitiske argumentet begravd. Alle vil ha russisk gass, og da stilles naturlig nok dette spørsmål: Har Europas stigende gassbehov skaffet Russland et viktig politisk våpen i det statskontrollerte Gazprom-selskapet?
Det man både i vest og øst konstaterer, er at Gazprom har slått inn på en aggressiv taktikk på det internasjonale energimarkedet. Statoil og Hydro og andre utenlandske selskaper er utelukket fra medeierskap i det enorme gassfeltet Stockman i Barentshavet. Enda mer oppsiktsvekkende er Kremls beslutning nylig om å kansellere avtalen med Shell på 125 milliarder kroner for bygging av et gigantisk LNG-anlegg på Sakhalin i Sibir, med deltakelse av to japanske selskaper.
Kremls oppførsel i denne saken er så meget mer alvorlig enn at Russland brøt en inngått avtale. Det samme kunne ha skjedd med en norsk-russisk avtale om Stockman-feltet. Det energimarkedet ellers slår fast, er at Gazprom på selskapets felter arbeider for å skaffe seg kontroll både med produksjon (upstream i fagspråket) og med leveranser og markedet (downstream), hvor nettopp de store fortjenestene finnes.
President Vladimir Putin forsikret på et møte i Paris 23. september Frankrikes president Jacques Chirac og Tysklands forbundskansler Angela Merkel, at energisamarbeid hadde topp prioritet i russisk utenrikspolitikk. Men etter det som skjedde med utenlandske forsøk på deltakelse på Stockman-feltet — og fremfor alt med Sakhalin-avtalen - lyder Putins forsikringer hule.
Det som stanset Sakhalin-prosjektet var Moskvas beslutning om å holde tilbake en miljøtillatelse i og med at en hvalbestand kunne være truet. Men miljøhensyn har aldri vært prioritert i russisk politikk. De berørte vestlige selskaper tror heller på russiske forsøk på nye forhandlinger. Med den inngåtte avtalen ville Russland måtte ta tyngden av produksjonsomkostningene, og dermed effektivt tape inntekter. Dessuten skapte det betydelig ergrelse at russiske selskaper ikke slapp til. Kreml besluttet derfor å fryse avtalen, innlede storstilte undersøkelser og lot energigiganten Gazprom slippe til.
EU og Gazprom går ikke særlig godt sammen. Det skapte stor irritasjon hos EUs 25 regjeringer da Gazprom sist vinter brøt gassforsyningene til Ukraina. Men Kremls planer om å etablere Gazprom som en internasjonal energigigant som dekker gass-, elektrisitet- og oljesektorene, synes å gjøre det godt, trass i Ukraina-episoden og påfølgende retoriske krav fra europeiske politikere om å redusere avhengigheten av russisk energi.
Gazprom har gjort betydelige innhogg i det europeiske markedet. Selskapet har skaffet seg innpass i den tyske kjemiske giganten BASFs gassnettverk, og dermed betydelig nærmere den europeiske forbruker og de store inntekter. Dessuten tar Gazprom sikte på å øke leveransene til det franske og britiske marked. Italia har dessuten nylig inngått en avtale med Russland.
For første gang siden Sovjetunionens kollaps, kan man merke en langt mer selvsikker russisk utenrikspolitikk. På et møte i London i vår lot Gazproms øverste sjef Alex Miller det skinne gjennom at ble det bråk på det europeiske marked, kunne gasseksporten omdirigeres til Kina. President Putin gjentok trusselen 26. april, Millers nærmeste medarbeider, Alexander Medvedev, sa det samme da den britiske handelsminister Alan Johnson oppfordret Russland til å undertegne EUs energitraktat som sikrer åpne og konkurransedyktige energimarkeder. Medvedev svarte at traktaten var et dødfødt prosjekt.
Russisk gass stenger kulda ute, men hvor lenge? Det europeiske politiske institutt i Brussel er kommet til at tappingen av russiske gassfelt og manglende investeringer, truer leveransene til Europa. Trusselen er ikke politisk motiverte leveransebrudd som mot Ukraina sist vinter. Tidligere russisk energiminister Vladimir Milov er kommet til at innen 2010 vil underskuddet på gass dreie seg om minst 126 milliarder kubikkmeter.
Det synes uforklarlig at Russland med gassreserver på 47 trillioner kubikkmeter (Norges reserver er 1,4 trillioner) kan slippe opp for gass. Forklaringen ligger i virkningen av tappingen av reservene, manglende utenlandske investeringer og et lukket og stadig mer vertikalt integrert gassmarked.
Vil Kreml bruke Gazprom i Europa-politikken? En ledende vestlig analytiker i Moskva, Peter Lavelle, er kommet til at jo mer Gazprom integreres i Europa, jo mindre spore vil det være for utpressing overfor andre land. Europeiske politikere og eksperter må forstå at den russiske regjering er mer interessert i sluttresultatet enn noe annet.