Slikt skjer, det ser vi til stadighet i fjernsyn, aviser og på internet. Og det skjer så ofte at det ikke lenger sjokkerer.
Det som skjedde denne natten har forandret livet for dette mennesket, som vi ofte traff og var sammen med. Det kom til en voldsepisode som rammen en som for oss ikke lenger er anonym. Det berører og sjokkerer oss. Den berører oss fordi vi på samme måte som han opplevde vennlig mottagelse i et fremmed land.
Men gjør disse omstendighetene denne voldshandlingen spesiell? Absolutt ikke. En slik hendelse er fryktelig hver gang den skjer, uansett hvor i verden. Men fordi det skjedde i den byen og i den gaten vi ofte går, blir det altfor nært til at vi bare kan overse det, og gå videre. Det går ikke an å gjøre det som skjedde ugjort. Det er heller ingenting vi kan gjøre nå. Det er legene som hjelper i øyeblikket.
Igjen må vi spørre hva som skjedde denne natten. Er det en vinner og en taper? Er det en som er sterkest og en annen svakest? Og gjerningsmannen og offeret? Vi ser jo tydelig den som ligger på bakken med smerter, vi ser tydelig benet som sparker, og enda sterkere ser vi en makt, den som behersker situasjonen. Jens Bjørneboe skrev: «Makt betyr muligheten til å påføre andre mennesker smerte.» I dette øyeblikket er det en helt konkret makt, det er den blinde, døve og dyriske volden som vinner og hersker.
Finnes det noe vi kan gjøre? Bare dette ene: Ikke glemme hva som skjedde. Ikke bare lese artikkelen i avisen, riste oppgitt på hodet, bla om til neste side og aldri tenke på det igjen. Ikke å glemme er den eneste måten vi, som ikke var ofre for volden, kan vegre oss mot den på.
Med dette brevet vil vi uttrykke solidaritet for en venn, og entydig og klart vil vi rope et nei til vold, volden som egentlig rammet oss alle i Kristiansand.
