Så har den også, takket være kong Haralds åpne og inkluderende holdning, utviklet seg fra å være en ren festtale til å bli et viktig signal om hvilke temaer som bør settes på dagsordenen i året som kommer.I år var mobbing et hovedtema. Viktigheten av å bekjempe mobbingen ble også understreket i Kjell Magne Bondeviks tale til folket første nyttårsdag. Også statsministerens tale fungerer som en indikator på hva og hvilke verdier som er viktig for regjeringens overhode. Denne privilegerte talen er derfor et nyttig instrument for statsministeren til å legge an tonen for det nye året allerede på dets første dag.Men kongen og statsministeren er ikke de eneste som ønsker å markere seg ved årsskiftet. For tredje år på rad holdt biskopen i Agder en nyttårsmottakelse for det offisielle Sørlandet første nyttårsdag. Proster, prester, kirkelig ansatte og representanter for storting og småting ble invitert til å høre Olav Skjeveslands gjennomgang av rikets tilstand anno 2003. Det er i og for seg prisverdig at vi har en biskop som ønsker å delta aktivt i samfunnsdebatten. Bare slik kan Kirken fortsatt inneha en sentral posisjon i samfunnet. Men presteskapets diskrete sjarm er begrenset i denne sammenheng.Det er for eksempel noe merkelig å høre Kirkens lokale overhode tale kritisk om «den verbale aggresjon som mer og mer preger vår offentlighet», vel vitende om at historisk har knapt noen institusjon formidlet flere og mer smertefulle verbale lekser enn dem som har kommet fra Kirkens talerstol. Og det sier mye om Kirkens mangel på reell politisk kraft når biskopens eneste våpen mot krig er å oppfordre kristne til å be for en løsning i Irak. Tanken er god, men det spørs om den teller.I forhold til kongen og statsministeren, har biskopens årsberetning begrenset verdi. Det er derfor naturlig at det mest konstruktive innholdet i biskopens tale var det klare budskapet til hans egne, de lokale menighetene. Mange lider under en trang kommuneøkonomi. I tillegg taper de terreng i forhold til det biskopen kaller «solide merkevarer som Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og evangeliesentrene». Nå det gjelder de to første, har mer ordinære menigheter mye å lære. Både Frelsesarmeen og Bymisjonen er kjennetegnet ved at de er utadvendte og tolerante, hvilket er mer enn man kan si om den gjengse lokale menighet på Sørlandet.Frelsesarmeen og Bymisjonen utfolder ikke sin tro gjennom formaninger, men i gjerninger. Deres forkynnelse kommer til syne gjennom praktisk handling. Dermed blir Frelsesarmeen og Bymisjonen religiøse «merkevarer» mange ønsker å ha et forhold til, om ikke annet så ved å støtte deres innsats økonomisk.Det må være veien å gå for å styrke lokale menigheter, snarere enn ved å søke om Cultiva-midler til utsmykking av egne lukkede lokaler.