Men for statsminister Blair har seieren en sterk bismak, for han nyter ikke lenger den samme tilliten i folket som han hadde. Flertallet i Underhuset er redusert til det halve.

Årsaken til svikten i oppslutningen er først og fremst Blairs håndtering av Irak-konflikten og opptakten til krigen. Det er avslørt at statsministeren serverte det britiske folk løgner for å legitimere angrepet på Irak. Da Blair vant valget i 1997, og ble statsminister for første gang, hadde han stor støtte blant kvinnelige velgere. Åtte år senere er det først og fremst kvinnene som har vendt ham ryggen.

At Blair fremstår som valgvinner for tredje gang, sier mye om de politiske tilstandene på øyriket. De konservative burde ha hatt en gyllen mulighet til å vippe Blair ut av posisjon, men klarte det ikke. Hovedgrunnen er at partiet mangler en leder med appell til brede grupper, for Michael Howard har ikke fremstått som den lederskikkelsen De konservative så sårt har savnet siden Margaret Thatcher og John Major.

Howard hadde sin sjanse til å overbevise velgerne om at det var tid for forandring. Det mislyktes. Mest av alt fordi han ikke har evnet å presentere et troverdig alternativ til Labours politikk, annet enn en kraftig innstramming i innvandringspolitikken. Howard og hans medspillere kjørte i siste del av valgkampen en tøff anti-Blair kampanje med utgangspunkt i Irak-krigen. At den ikke gav uttelling, kan ha sammenheng med at De konservative også støttet angrepet på Irak.

Tony Blair sikret seg med valgseieren plassen som den mest betydelige Labour-politiker noensinne. Men sammenlignet med valgskredene i 1997 og 2001 var seiersmarginen denne gang knapp. Det vil bli vanskeligere for ham å styre etter at flertallet i Underhuset er kraftig redusert. Samtidig må det være en tankevekker også for Blair at valgdeltakelsen er på et lavmål, og at så få synes å bry seg om hvem som sitter med makten.

Det er en svekket Blair som går løs på sin tredje periode som statsminister. Etterdønningene etter invasjonen i Irak har vært en betydelig belastning, og selv om Blair avviser at han er sliten, fremstår han nettopp som det. Spørsmålet er når slitasjen fører til at han trekker seg tilbake. Blair har sagt at han gir seg etter denne perioden, men det vil ikke komme som noen overraskelse om han overtaler roret til etterfølgeren Gordon Brown i god tid før neste valg.