I dag har vi 434 av dem, jeg tror de fleste er enige i at dette er altfor mange. Antallet må betydelig ned for at vi skal være sikre på å ha kommuner som makter å tilby den kompetanse og de tjenestene innbyggerne har krav på, samtidig som vi får mer igjen for pengene ved at kommunene drives mest mulig effektivt.Det er derfor et viktig og gledelig initiativ kommunesektoren nå — gjennom sin medlemsorganisasjon Kommunenes Sentralforbund (KS) - har tatt ved å sette kommunestruktur på dagsorden. De neste to årene vil Kommunenes Sentralforbund og Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) ha et samarbeidsprosjekt hvor alle landets kommuner får mulighet til å diskutere og komme med forslag til en mer robust og framtidsrettet kommunestruktur. I samarbeidsprosjektet, som KS har satt seg i førersetet for, inviteres kommunene til å diskutere framtidige utfordringer og vurdere om kommunegrensene er tilpasset disse.Sentralt i prosjektet vil være faglige regionale utredninger, som skal bidra til at kommunestyrene har et godt grunnlag når de skal diskutere og ta stilling til ulike fremtidsalternativer. Både KRD og KS vil gå inn med betydelige midler i dette samarbeidsprosjektet og slik bidra til at det kan skapes gode lokale prosesser. Om dette lykkes avhenger selvsagt av at ordførerne og kommunestyremedlemmer er åpne og positive til å ta en slik diskusjon. De folkevalgte må også se nytten av å involvere innbyggerne sine i diskusjoner om fremtiden; hvilken velferd kommunen har grunnlag for å tilby, hvilke ressurser kommunen har til å stimulere til næringsutvikling og samfunnsutvikling. En slik debatt er nødvendig dersom oppslutningen om og tilliten til kommunen som tjenesteyter skal opprettholdes blant folk flest.En viktig og krevende utfordring for kommunesektoren fremover, vil være konkurransen om den faglærte arbeidskraften. Kommunene har stadig oftere problemer med både å skaffe og holde på den kompetansen som er nødvendig for å kunne gi innbyggerne de tjenester de har behov for. Fagutdannet personell ønsker stimulerende og utviklende miljøer, noe som setter krav til fagmiljøenes størrelse og bredde. Mange mindre kommuner vil ha problemer med å skape brede og attraktive fagmiljøer. Dermed vil også grunnlaget for å yte gode tjenester være sterkt svekket. Det gir grunn til bekymring når vi nylig har fått presentert en undersøkelse som viser at bare halvparten av kommunene har fagfolk innen de tunge barnevernssakene. Mange kommuner vil få vekst innenfor de gruppene som etterspør skoleplasser og eldreomsorg. Samtidig øker innbyggernes forventninger til tjenestene. Alt dette må kommunene møte med begrensede inntekter. Det betyr at vi må jobbe smartere og bruke mindre ressurser på administrasjon og mer i den direkte tjenesteytingen. Større kommuner har ofte bedre økonomiske forutsetninger for å kunne gjøre dette og samtidig kunne opprettholde en desentralisert tjenestestruktur og dermed ivareta tilgjengeligheten til tjenestene for sine innbyggerne. Kommunene har også viktige oppgaver innenfor arealplanlegging, næringsutvikling og miljøvern. Dette er til dels oppgaver som strekker seg utover grensene til den enkelte kommune og krever regionale løsninger. Større og mer slagkraftige kommuner vil ha bedre muligheter til å avsette og samle ressurser til strategisk utviklingsarbeid for å løse disse oppgavene. Dermed vil de også i samspill med andre samfunnsaktører ha større muligheter for å kunne skape vekst og utvikling for sitt lokalsamfunn og sin region. Mange kommuner har gode erfaringer med samarbeid innenfor det vi kan kalle rådhustjenestene,det vil si tekniske tjenester, økonomifunksjoner, drift av IKT også videre. Vi har færre eksempler på at kommunene samarbeider om kjerneoppgaver som helse, eldreomsorg og skole. Det er heller ikke sikkert om det alltid vil være ønskelig med et tettere samarbeid om kjerneoppgavene. Blant annet ser jeg ser at det kan være grunn til en viss skepsis til interkommunalt samarbeid innen deltjenester for brukere som trenger sammensatte tjenester. Dette kan svekke samordningen av tjenestene til disse brukerne, som ofte nettopp er de som trenger gode offentlige tjenester mest. Jeg er altså ikke av dem som mener at interkommunalt samarbeid kan være et alternativ til en god kommunestruktur. Mine prinsipielle innvendinger er først og fremst knyttet til demokrati; jeg ønsker meg ikke en styringsstruktur med omfattende indirekte representasjon. Dernest mener jeg også at interkommunalt samarbeid i mange tilfeller betyr oppbygging av et byråkrati som gir mindre igjen til den direkte tjenesteytingen. Innen utvalgte områder vil det likevel, uansett kommunestruktur, være behov for samarbeid mellom kommunene også i fremtiden, men da som et tillegg til en god kommunestruktur.