Trikkedrapet i Oslo, drapet på en drosjesjåfør i Sandvika og sykehusdrapet i Kristiansand ble begått av mennesker med tunge psykiske problemer. Igjen opplevde vi at krisen innen psykiatrisk helsevern først settes på dagsorden når samfunnet har behov for å beskytte seg.
De opprivende hendelsene synliggjorde et psykisk helsevern i ressurskrise. Helseminister Ansgar Gabrielsen tok affære, og lovet at det ikke skulle stå på penger. Ikke minst i akuttpsykiatrien, slik at tragiske hendelser ikke skulle gjenta seg. Dessverre kan vi konstatere at lite har skjedd, og at Gabrielsen og andre politikere som kom på banen i forbindelse med tragediene, kun har fart med tomme ord.
I et leserinnlegg i vår avis tirsdag tok pårørende Berit Bryn-Jensen et nådeløst oppgjør med myndighetenes nedprioritering av psykisk syke. Hun mener samfunnet har forsømt å bygge opp forsvarlige helsetjenester til de sykeste pasientene, og at det psykiatriske tilbudet faktisk er blitt dårligere for dem som trenger det mest.
Rådet for psykisk helse har kritisert Oslo kommune for at oppfølgingen av de dårligste pasientene ikke er blitt noe bedre ett år etter trikkedrapet. I vår landsdel er ikke situasjonen noe bedre. Helseforetakene har lagt ned sengeplasser i stor stil, mens kommunene klager på at de ikke har penger til boliger, aktiviteter og omsorg som kan gjøre livet litt lettere for denne sårbare pasientgruppen.
Helseministeren ga etter trikketragedien landets helseforetak ordre om å stoppe nedbyggingen av psykiatriske døgnbehandlingsplasser. Det ble gjort fordi etablering av nye tilbud i kommunene ikke var i nærheten av å holde tritt med nedleggelsen av sengeplasser. Så viser det seg at pasienter likevel skrives ut og overlates til seg selv, uten den oppfølgingen og hjelpen de så desperat trenger.
I årevis har alvorlig syke mennesker måttet stille bakerst i køen når midler fordeles, og konsekvensene er dramatiske. Mange trodde det var politisk vilje til å gjøre noe etter tragediene i fjor sommer. Så brytes løftene på nytt. Og ansvaret veltes over på nærmeste pårørende. Mange lever i angst og uvisshet, og sliter seg ut fordi de må steppe inn der helsevesenet svikter. Ansgar Gabrielsen er den nærmeste til å gripe fatt i dette, og skal det bli noen bedring, er ikke fagre ord og løfter nok. Her kreves handling.