En lekkasje fra det statlige Scenekunstutvalget, oppnevnt av daværende kulturminister Ellen Horn i august 2000, røper at det er fare for at regionteatrene mister bevilgninger. Utvalget skal avgi sin innstilling i nærmeste fremtid, men signalene i lekkasjen er faretruende. Mye tyder på at forkjemperne for den såkalte frie scenekunst, det vil si produksjonsmiljøene utenfor institusjonene, har fått gjennomslag for en omfordeling av midler. Det antydes at 200 millioner kroner skal overføres fra regionteatrene til en pott hvor de enkelte frie grupper og institusjoner kan søke midler til enkelte prosjekter. Etter at man de siste 20-30 år har brukt enorme summer på å bygge opp regionteatrene, skal man altså nå muligens måtte bygge dem ned. Agder Teater er yngst i klassen, og har strevd kolossalt for å komme opp på et bevilgningsnivå som kan sammenlignes med byer av noenlunde samme størrelse. Ennå er det et stykke igjen, men det er grunn til å se på Agder Teater som en av de flinkeste i klassen når det gjelder å få mye ut av lite. Publikumsoppslutningen er blant de beste i landet, og inntjeningen overgår langt det de fleste teatre i samme klasse kan vise til. De ringvirkningene vi har sett etter at Agder Teater virkelig er kommet på banen, er formidable, og det vil være en katastrofe om dette teatret skal få redusert sine bevilgninger. Regionen trenger den kompetansen et institusjonsteater besitter. Først og fremst gir teatret opplevelser av høy kvalitet til hele distriktet. Oppsetningene i Fjæreheia har stor betydning for Aust-Agder som turistmagnet om sommeren, det betyr opplevelse og inspirasjon for folk i lokalmiljøet, og det ansporer ungdom til å søke ulike former for teaterutdannelse. På samme vis gir «Kråkespelet» i Lindesnes en ny dimensjon til kommunens kulturliv og skaper positivt engasjement i mange deler av befolkningen. I Kristiansand er Agder Teater nettopp det kompetansesenteret som byens og distriktets mange amatør— og halvprofesjonelle teatervirksomheter kan nyte godt av, og heldigvis vet Agder Teater også å dra nytte av de miljøene som dyrker scenekunst utenfor institusjonen. For eksempel rekrutterte man til årets «Vildanden»-oppsetning folk fra Rosegården. Uten institusjonen Agder Teater og ringvirkningene skapt av det, er det lite sannsynlig at landsdelen ville ha forsynt Norge med så mange unge skuespillere, dansere og sangere som tilfellet faktisk er. Uten den kompetansen en distriktsinstitusjon besitter, vil også den såkalte frie scenekunsten bli skadelidende. Hvor skal de spille, hvordan skal de få hjelp til sine prosjekter, om ikke en regional institusjon står klar til å assistere og bidra med nettopp det de har: Kompetanse.