For de forslag som nå ligger på bordet i landbruksforhandlingene med Verdens handelsorganisasjon (WTO), kan i verste fall rasere norsk landbruk og norsk matvareproduksjon slik vi kjenner det i dag. I beste fall vil forhandlingsresultatet bety et ganske annerledes landbruk enn dagens.Det er den virkelighet norske bønder og norsk landbruk må forholde seg til, uansett hvor mange bål man setter fyr på. Og det ligger en slags skjebnens ironi i det faktum at hittil har det vært EU som har fremstått som norsk landbruks hovedfiende, mens det er de langsiktige prosessene i WTO i retning av å åpne verdenshandelen, som vil endevende norsk landbruk. Faktisk har vi langt på vei felles interesser med EU i WTO-forhandlingene. Det bør være et tankekors for den næringen som fremfor noen har sørget for at Norge står utenfor EU.Dessverre har norsk landbruk vært preget av en konservatisme hvor man har isolert seg fra den utvikling som har funnet sted når det gjelder landbruk og handel i verden omkring oss. Og dersom bøndenes organisasjoner ikke har forberedt næringen på hva som vil skje, har de gjort seg skyldig i alovrlige forsømmelser. For WTO-rundene har rullet og gått over en årrekke, hvor målet har vært å bygge ned toll— og handelsbarrierer mellom landene. Det har lenge ligget i kortene at handelshindringene for landbruksvarer skal reduseres. Ikke minst har et lite land som Norge profittert på at proteksjonistiske handelshindringer har blitt bygget ned slik at vi har fått adgang til nye markeder. Og det sier seg selv at vi ikke i lengden kan slåss for at norske fiskeprodukter skal eksporteres til lavest mulig toll samtidig som vi forsvarer at norske bønder skal beskyttes bak noen av verdens høyeste tollmurer. I forhandlingene med WTO har Norge lite spillerom. Endringene vil bli pålagt norsk landbruk.Isteden for å kjempe mot vindmøllene, slik bondeorganisasjonene har hatt for vane, burde man derfor oppfordre bøndene til å innta en offensiv holdning til de endrede rammebetingelsene og møte utfordringene med nytenkning og kreative løsninger. For dette betyr ikke slutten på norsk landbruk, men det betyr et landbruk som er ganske forskjellig fra den næringsstruktur vi har i dag. Vi savner for eksempel offensive strategier fra landbrukets organisasjoner om på hvilke områder norsk landbruk kan og bør konkurrere med omverdenen på kvalitet.Norges Bondelag bør med andre ord skifte rolle fra å være gråtekone til å bli endringsagent.