Siden bunnen ble nådd 20. november 2008, i finanskrisens umiddelbare kjølvann, har indeksen mer enn doblet seg. Regnet fra forrige årsskifte er økningen på rundt 65 prosent.
I går dykket kollega Dagens Næringsliv dypere ned i denne forunderlige materien. De fant ut at ett av fem selskaper på Oslo Børs har doblet seg i verdi i løpet av 2009, mens ett av fire har måttet se sin egen aksjekurs, og dermed markedsverdi, bli redusert.
Blant forståsegpåerne DN trekker fram for å forklare utviklingen, har vi størst sans for Nordeas Magne Naustvik. Han mener at markedet har gått fra å være konkurs— til normalpriset.
Og der er Naustvik inne på den ofte undervurderte drivkraften på en børs: forventningene om fremtidig utvikling, gjerne uttrykt i form av motpolene «frykt og grådighet». Da Oslo Børs’ hovedindeks falt fra sitt historiske rekordnivå på 524 poeng 22. mai 2008 til den nevnte bunnen på 180 poeng nesten seks måneder senere, skyldtes det grunnleggende svikt i tiltroen til at de noterte selskapene ville tjene penger fremover. Ja, i mange tilfeller ble både aksjer og obligasjonsgjeld omsatt til kurser som klart indikerte at konkurs ventet rundt neste hjørne. Frykten dominerte.
Så skiftet altså stemningen. Gradvis, men også overraskende raskt, kom troen på fremtidig inntjening tilbake. Grådigheten vant fotfeste på nytt. Så er selvsagt bonusspørsmålet: Er der realøkonomisk grunnlag for den sterke oppgangen som finansmarkedet kalkulerer med?
Hadde vi visst svaret, hadde vi sannsynligvis hatt en annen jobb. Derfor nøyer vi oss med å konstatere at en velfungerende børs er viktig for at vårt økonomiske system skal fungere. For ved siden av å være en markedsplass for eksisterende verdipapirer, skal børsen også være en kilde til ny risikokapital – normalt fremskaffet gjennom aksjeutstedelse.