Det var vel egentlig i anledning diskusjonene om Ernas kropp og Sivs skjørtelengde (jøss, for en innholdsrik valgkamp det har vært) at jeg kom til å tenke på en vakker sommerdag på Sandøya. Jeg lå og halvdøste med tean i tanga da en liten gjeng med tenåringer kom sommeryre og småløpende bortover svabergene. Fem gutter og en jente.

Jenta var sammen med en av guttene, så de slentret litt etter og stoppet opp for hvert skritt for å kline. De fniste. Eller det vil si – hun fniste, og han kastet litt på hodet og justerte saggen i buksa. De nådde de andre, som hadde rukket å klargjøre skjærgårdsjeepen og trippet utålmodig etter å komme seg av gårde. Kjæresten hoppet om bord og snudde seg instinktivt og rakk ut en hånd mot jenta. Hun vegret seg, og så startet hun en scene som fort vekket meg fra min deilige sommerdøs.

– Æ tør ikke. Seriøst, æ tør ikke. Det er jo dødslangt.

Guttene i båten kikket litt uforstående på hverandre, himlet med øynene og forsøkte å legge båten inntil på en annen måte. Det kan ikke ha vært mer enn 30 cm fra svaberget til båten. Likevel fortsatte hun. – Jeg er ei skikkelig pyse altså. Fnis fnis. – Æ tør ikke.

Kjæresten hoppet i land og løftet henne opp. I og med at han ikke var særlig velbygd, strandet det prosjektet brått, da han mistet henne ned på rura. Med fornyet styrke hylte jenta nå at den hvite jeansen hennes var ødelagt, og med det, resten av dagen hennes også. Hun skrek og bar seg om hva som jenter synes er viktig og ikke, om hvordan gutter slett ikke forstår seg på hvite jeans og vesker med gull og glitter. Solbrillene hennes havnet i sjøen, og ble en seriøs krise bare det.

Det holdt for meg. Uten egentlig å ha noen plan småjogget jeg bort til dem, tok jenta i armen og dro henne til meg. – For guds skyld, jente. Hva pokker driver du med? Hopp nå opp i den jævla båten. Ikke gjør deg mer hjelpeløs enn du er!

Guttene hadde nå reist seg i båten og sto tause med store øyne å så på hvordan dette utviklet seg. Hun så ut som et spørsmålstegn og så ned på armen sin som jeg holdt i altfor hardt. Jeg slapp henne. Hun mumlet noe sånn som «psyko bitch» mens hun hoppet fjærlett om bord i båten, med omtrent en meters klaring.

– Jenter, altså – sa jeg halvhøyt og gikk tilbake til min base. Noen jenter altså.

Noen uker senere leste jeg Glitterfitter. Selv om tittelen i seg selv egentlig var nok til vekke motviljen hos meg, så jeg mest av alt fram til å lese denne boken. Jeg var en av dem som lot meg inspirere av Fittstim (som for øvrig er en mye bedre tittel fordi den sier noe samhold og opprør) da den kom i 1999. Fittstim tente en ny feministisk ild, og engasjementet førte til at vi i kjølvannet fikk feministantologier som Råtekst, Matriark og Feminisjon.

Ifølge redaktørene Sigrid Bonde Tusvik og Gunnhild Magnussen er glitterfittene mindre sinte, men mer jålete og karrièrebevisste enn jentene var for ti år siden. De kan ikke samles under én felles parole, annet enn at de er unge, sterke og selvstendige. De fleste er da også individorienterte heller enn å bekjenne seg til et kvinnelig kollektiv.

En av bidragsyterne mener kvinner i dag lever så friksjonsfritt at hun heller vil slå et slag for problemene: «Tenk hvis du aldri så de perfekte jentene. Tenk hvor kjedelig og fornøyd du ville ha vært hvis du ikke drømte om å være litt penere?» «For å kunne leve det livet jeg ønsker meg, er jeg avhengig av å tåle skuffelser og nederlag på løpende bånd, uten alltid å lete etter systemer jeg kan skylde på,» skriver en annen. «Jenter er hverandres største fiende,» proklamerer en tredje. Har vi ikke hørt det før?

Dagens glitterfitter har, slik jeg ser det, lite nytt å komme med. Med noen verdige unntak blir det helheten ganske så perspektivløs. Utgangspunktet for de fleste tekstene er den unge, vellykkede kvinnen som er seg selv nok og som definerer seg selv bort fra kjønnsproblematikk i sin helhet. I et globalt, men også i et nasjonalt perspektiv, er det dessverre kanskje altfor tidlig å gjøre det.

I New York Times betegner journalisten Nicolas Kristof kvinnefrigjøring som vårt århundres viktigste oppgave. Han refererer til nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sens oppsiktsvekkende artikkel fra 1990, hvor Sen regnet ut at over 100 millioner kvinner på kloden var blitt borte. Siden kvinner, ifølge normalen, lever lengre enn menn, skulle verden hatt et flertall kvinner. Slik var det ikke, ifølge Sen. Særlig ikke i ekstremt kvinneundertrykkende samfunn. Der ble kvinnene rett og slett borte.

Det virker som om flere jenter og kvinner er forsvunnet fra planeten. Bare fordi de er kvinner – og flere enn menn som er drept på slagmarken i alle krigene i det 20. århundre, skriver Kristof.

I ett-barn-samfunnet Kina har guttebarn blitt foretrukket i flere generasjoner. I India er heller ikke jenter særlig populære. Jenter dør fordi de ikke får samme medisinske behandling som gutter, fordi jentefostre fjernes før de blir født, eller de drepes etter en stilltiende avtale få minutter etter fødselen. Jenter forsvinner også inn i eksportmarkedet for sexslaver, drepes fordi de ikke føder gutter og er ofte krigers første ofre. Alt dette har en åpenbar årsak; ofrene er av hunnkjønn.

I en kronikk i Dagbladet skriver Anne Thurmann-Nielsen; «Historien om alle kvinnene som dør, drepes eller bare forsvinner er historien om en verden som ikke kan bli bedre før dette endres. En diskusjon om skjørtekanter og vekt forteller mest om et Norge hvor kvinner kan glefse tilbake når bakholdsangrepene kommer. Og kanskje også bli minnet på at man må aldri leve i den tro at slaget om likeverd er endelig vunnet. men det er langt større utfordringer enn irriterende kroppsfiksering som må takles i dette århundre.»

Kvinnefrigjøring i den fattige delen av verden har visse likhetstrekk med klimakampen, hevder hun. Altså, vi vet hva som er problemet. Og det finnes løsninger, hvis den politiske viljen er til stede.

– Nå må dere vel snart gjøre dere ferdig med feminismen deres, sa en mannlig venn av meg forleden. – Jeg tror rett og slett ikke det tjener dere å fokusere så mye på kjønn. For nå handler det vel om oss. Sa han.