Etter vel tre og et halvt år i den rødgrønne koalisjonen vil etter alt å dømme Sp ende opp med at de politiske seirene ved å delta i regjering er større enn nederlagene.
Det var historisk da Sp og SV sammen med Arbeiderpartiet gikk til valg i 2005 som et rødgrønt regjeringsalternativ. Skeptikerne var mange, også i Senterpartiet. Med et lite Sp i allianse med de to sosialistpartiene fryktet mange at det ville bli vanskelig å få gjennomslag for noe som helst av sentrumspolitikk i regjeringen.
I en koalisjonsregjering er kompromisser nødvendig daglig medisin for å kunne leve sammen videre. Det innebærer å gi og ta. Som småsøstre har SV og Sp måttet spise sin porsjon kameler ved regjeringsbordet med et mektig Ap. Som for eksempel i saken om tjenestedirektivet, hvor Ap overkjørte kollegene.
Når Sp på helgens lansmøte skal gjøre opp status, vil likevel de politiske seirene veie tyngst. Partiet har vært pådriver for og fått gjennomslag for blant annet større overføringer til kommunene og landbruket, differensiert arbeidsgiveravgift og langt sterkere satsing på vei og jernbane. Saker som har stor betydning i senterpartiland.
Sp er et maktglad parti og har lang tradisjon for å bedrive politisk hestehandel. Selv om partiet aldri har vært noen trofast partner, tror vi ikke mange i rekkene fristes av kaoset som rår på borgerlig side. Et rekordstort Frp er alene nok til at Sp velger å holde seg unna den borgerlige folden. Derfor er det all grunn til å tro at det er stort flertall for fortsatt regjeringssamarbeid med Ap og SV blant delegatene på landsmøtet.
Et betydelig usikkerhetsmoment må imidlertid Sp leve med. Velgernes dom i september kan knuse det rødgrønne flertallet i Stortinget. Selv om partileder Liv Signe Navarsete har uttalt at en rødgrønn mindretallsregjering er et høyst aktuelt alternativ, er Sp helt prisgitt hva Arbeiderpartiet vil. Ap har erfaring med å regjere alene i mindretall, og med et rødgrønt valgnederlag kan Sp fort være tilbake i opposisjon.