President Franklin D. Roosevelt, som døde i 1945, uttalte under depresjonen i 1930-årene at det eneste vi må frykte er frykten selv. Adolf Hitler brukte frykt for andre kulturer i sin rasehatpropaganda. Øst— og vestmaktene hadde frykten som årsak i opprustningskappløpet etter 2. verdenskrig. Irans Ayatollah Khomeiny kjente til muslimenes frykt for islams undergang etter sekulær vestlig påvirkning. Som følge av dette dekket titusenvis iranske kvinner seg til med svarte burkas og strømmet ut i gatene for å hylle ham.

Osama bin Laden brukte frykten for amerikansk hegemoni i arabiske land i sin rekruttering. Med Koranen i den ene hånden og våpen i den andre er disse Allahs krigere blitt en utfordring for resten av verden, fordi de er fryktløse. Frykten er bakvegg når næringslivstopper, fagforeninger og folkevalgte fokuserer på negative følger av ikke å følge deres anvisninger: tap av arbeidsplasser, sosial utrygghet; og for kvinner: karrière- og pensjonstap ved å prioritere omsorg og familie.

Frykt kan få ellers rolige dyr til å bite og klore, og slik er det også med menneskelige reaksjoner. De siste ukenes hysteri rundt bruken av hijab i offentlig tjeneste bunner i en frykt fra flere kanter. Mange muslimske kvinner fronter bevisst sin religions- og kulturbakgrunn, fordi de frykter det de oppfatter som vestlig dekadense og dårlig moral; alkohol, fri sex med etterfølgende angrepiller, aborter, skilsmisser osv. De er ikke imponert over vår levemåte, og hijaben er en måte å demonstrere annerledeshet på; ikke svakhet.

Så har vi de som må bære hijab, fordi de frykter reaksjonene i sine miljøer ved å la være. Da er vi inne på respekt for lovene som gjelder i det land man bor i. Norsk lovverk, som bygger på menneskerettighetserklæringen, forbyr både kjønns- og religionsbasert diskriminering. Det vil si at selv om en religion må respekteres, kan den ikke utøves slik at det går ut over rettigheter som stiller menn og kvinner likt. Følgelig kan ingen tvinge kvinner eller barn til å bære spesielle hodeplagg ut fra den begrunnelse at de er kvinner eller barn. For å forhindre tvangsbruk av hijab, kan man iverksette regler for lavalder, f.eks. 18 år. Etter den tid kan ingen nektes å ta sitt eget valg.

Riktignok står det både i bibel og koran at man skal lyde Gud mer enn mennesker, men påbud av kles- og spisekarakter er som regel kultur- og ikke religionsskapte. Profeten Muhammed hadde i sine siste leveår flere vakre hustruer. Ifølge biografier fryktet han for sinnsroen hos vennene, som kikket litt ekstra på de pene damene. Han fikk da et syn som sa at det var best for mannens konsentrasjon at han ikke ble fristet av kvinnelig deilighet; hvis det da ikke var hans egne koner. Deretter fulgte anbefaling om at kvinnene burde være «bak gardinet» når det var menn til stede som kunne bli fristet.

Dette «bak gardinet» er siden hen blitt tolket på flere måter. Noen land har tatt det helt ut; så redde er de for kvinnenes fristende egenskaper. De må ikke sees som annet enn vandrende, tildekkede telt når de går ute blant folk. Andre har dekket seg til etter samme prinsipper som i mange kristne land: bl.a. hodeplagg som skjulte håret.

Vi har lett for å glemme at for hundre år siden brukte gifte koner på den norske landsbygda koneskaut som skjulte håret. De trodde også at den første kvinnen, Eva, var skapt av Adams ribben. Av frykt for sin sjels salighet våget de sjelden å utfordre Pauli ord om kvinnens naturgitte plikt til underdanighet; en plikt få kristne kvinner i dag finner særlig påtrengende; enn si avgjørende for frelsen.

Frykten for radikaliseringen innen islam eksploderte etter 11. september 2001. Mange så en potensiell terrorist i enhver muslim med helskjegg. Islams misjonsbefaling har nemlig visse likhetstegn med kristendommens, og den stanses, som kjent, ikke av landegrenser.

Ut fra denne bakgrunnen er det derfor ikke så rart at ordet snikislamisering vekker uro. Siv Jensen visste hva hun gjorde på Fremskrittspartiets landsstyremøte: Hun startet årets valgkamp ved å blåse liv i frykten som ligger på lur i ethvert samfunn som utfordres av krefter de kjenner seg usikre på. Norge er tynt befolket; færre enn fem millioner. Vi har tilhørt en homogen befolkning, som ikke engang behandlet egne minoritetsgrupper, samene og taterne, anstendig. Så kommer det i løpet av et par tiår tusenvis av eksotiske mennesker. «Du allstyrende; hvordan skal dette ende,» som gamletanten sa da hun møtte fire pakistanere i løpet av en tur på Carl Johan.

I dag er det naturlig å møte og omgås mennesker fra andre kulturer. Man ser verdiene i andre kultursett og opplever livet i fellesskap og respekt. Jo mer vi lærer om andre; dess lettere er det å forstå deres tankesett. Bruk av Internett fører til globale vennskap; uavhengig av rase og religion. Ingen får meg til å tro at den store Gud ikke har velsignelser til andre enn tradisjonelle kristne på vår klode; hvis kjærlighetsbudet mellom mennesker overholdes.

Ved å møte andres ønsker med annet enn fryktpropaganda, kan utfordringer løses. Da Siv Jensen proklamerte sine absolutte nei'er; kan det reises spørsmål om diskriminering. Er det ikke bedre jentesak å skille de to kjønn i kroppsøving og svømming; hvis felles utøving prioriterer guttenes ønsker? Hva er problemet? Om en muslim ønsker fridag på religiøse festdager, slik nordmenn gjør ute; hva er problemet?

Integreringsprosessen går i riktig retning. Flere finner seg til rette som gode samfunnsborgere, og deres barn er ofte både skoleflinke og høfligere enn sine norske venner. Hvor er problemene? Arbeidsledigheten blant innflyttere er fortsatt for høy. Noen av årsakene skyldes diskriminering av arbeidssøkere med fremmedartede navn; uansett kvalifikasjoner. Hvor ligger da løsningen? Utfordringene vil fortsatt være mange og kanskje øke fremover. Den opportunistiske fryktpropagandaen som vi nå ser, og som vi alltid har måttet betale dyrt for, fører uansett bortover veien til enda flere problemer.