Torsdag slukte Sparebanken Sør en dyr kamel, anslagsvis verdt i overkant av 80 millioner kroner. Det skjedde da banken ga sitt eierskap i Start videre til Ernst Ravnaas, den samme mannen som i fjor påførte dem en heidundrende bakrus.

Som en ekte omvendt sørlandssynder sto Ravnaas frem og bekjente for menigheden. Ja, han har lært av sine feil. Ja, han har begynt et nytt fotball-liv. Nå er det den klassiske sørlandske nøkternhet som skal gjelde på den smale vei Ravnaas og Start skal vandre videre. Det var nesten som vi hørte et dempet Halleluja fra direktørkontoret til Jan Oddvar Skisland, som slett ikke er fremmed for den slags fra andre forsamlinger.

Den reformerte fortjener noen måneder til å vise hvorvidt han vil handle slik som han snakker. I mellomtiden er det lov å tenke litt rundt hva som har gått galt i norsk fotball. For galt har det gått. Ettertrykkelig.

Hvordan ellers kan en bank havne i en situasjon der den taper 80 millioner på en fotballklubb og et stadion? Og hvordan kan det ha seg at man formelig hører administrerende direktør Morten Kraft i Sparebanken Sør trekke et lettet sukk over at tapet ikke ble enda større.

Smak litt på det, mens du lurer på hvordan det har seg at Kraft fortsatt sitter i sjefsstolen: 80 millioner i tap var faktisk ikke det verst tenkelige utfall for banken. Hadde den vært nødt å gå inn på avtalene som var aktuelle med investorgrupperingen Club 21 eller Kristiansand kommune, ville tapet fort blitt 30 millioner kroner høyere.

Det forteller noe om hvor langt fotballen har beveget seg fra sine enkle røtter, formulert av fotballstjernen Gary Lineker: Et spill der 22 mann løper etter en ball i 90 minutter, og Tyskland vinner til slutt.

Situasjonen begynte å løpe løpsk da investorene også ville på banen. De hadde en ting felles; de var gutter i alle ordets betydninger (har du noen gang hørt om en kvinnelig fotballinvestor?). Noen gjorde det av kjærlighet til sine klubber, andre fordi de trodde det lå profitt i det. Også statusen det ga, da!

Uavhengig av motiv, pøste de inn penger, som ofte ikke var deres egne. Små pølsebuer skulle forvandles til storbedrifter med internasjonale ambisjoner. Pengene brukte klubbene til kjøpe— og byggefester, basert på svevende prognoser om inntekter som skulle komme strømmende. Da ble også Linekers definisjon av spillet like utdatert som ståtribuner og honnørbilletter. Det ble kalt profesjonalisering.

Her er resultatet av profesjonaliseringen av norsk fotball, grovt oppsummert:

Lagene i de to øverste herredivisjonene har en samlet gjeld på 360 millioner kroner. Kun fire toppserieklubber hadde i fjor pluss i regnskapene. De fire overskuddene kom ikke gjennom sunn drift, men gjennom salg av spillere. De gjenværende spillerne i eliteserien har en gjennomsnittslønn på 900.000 kroner.

På inntektssiden ser det ikke mye lysere ut. Finanskrisen gjør at sponsorinntekter sitter lengre inne enn tidligere. Tilskuertallene er i ferd med å bevege seg fra dalende til stupende. På en kveld der Start spiller festfotball mot Sandefjord, finner 6500 mennesker veien til Sør Arena. I fjor falt tilskuertallet i norsk eliteserie med seks prosent, hittil i år med 10. Medieavtalen som gjør at alle kamper er tilgjengelig på tv-kanaler og på fvn.no og andre nettsteder, er medvirkende årsak.

Dermed sitter klubbene igjen med dyre arenaer de skal betale. Med forvokste administrasjoner. Med dyre spillere som skal ha lønn, uansett om de sitter på benken, er på banen eller ligger hos fysioterapeuten til behandling. Og med inntekter som ikke står i stil. Innhentet av investorenes slepphendte pengelek.

I den situasjonen som har oppstått for hele fotballbransjen, har Start ikke noe å skamme seg over. Spillernes lønninger ligger under eliteseriesnittet, 730.000 kroner. Den nåværende administrasjonen var den første blant norske eliteserieklubber som nedjusterte sine publikumsprognoser for inneværende sesong. Klubben er også den første som har varslet store kutt i sin administrasjon. Nødvendigheten av å sette tæring etter næring ser altså ut til å ha slått rot.

At den som skal lede nøysomhetsklubben Start er samme mannen som ledet an ut i ulykka, kan fremstå som et sted mellom det ironiske og det latterlige. Men hvis Ravnaas virkelig har lært av sine og andres feil, behøver det ikke å gå galt.

To ting bør han imidlertid vurdere sterkt i dagene som kommer:

Det ene er å fortelle hvem han nå har med seg på eiersiden. Å være eier i en fotballklubb skal ikke være hemmeligstemplet. Hver eneste sørlending eier mentalt en bit av Start. Ansiktsløse investorer hører ikke hjemme i en slik klubb eller på Sør Arena.

Det andre er å finne en styreleder som ikke heter Ernst Ravnaas. Start trenger ikke en mann med et brennende fotballhjerte ved enden av styrebordet. Nei, heller en person som kan nærme seg problemene med kjølig forretningsmessig kløkt, uten å la entusiasmen løpe av med seg. Jeg er sikker på Ravnaas finner henne hvis han bare leter litt.

Hans-Christian Vadseth