Et tøffere SV?

I Kristin Halvorsens fravær holdt nestleder Audun Lysbakken talen. Han varslet et tøffere SV enn det vi så i valgkampen for fire år siden.

Før 2005-valget var mye av fokus rettet mot om SV var i stand til å samarbeide med Ap i regjering. Denne gangen vil SV først og fremst markere seg på saker hvor partiet har et annet standpunkt enn storebror på venstresiden. Som i utenrikspolitikken, oljeboring i nord, likelønn og makspris på skolefritidsordningen.

Kristin Halvorsen presiserte under landsmøtet i Bergen i vår at SV skal blankpusse partiprofilen fram mot valget. Målet er et størst mulig SV i en eventuell valgseier for de rødgrønne. Det vil ifølge Halvorsen være en garanti for mer SV-politikk. Lysbakken vektla det samme i talen til landsstyret i forgårs.

SV har hatt en bratt læringskurve i regjering. Etter 40 år i opposisjon satset partiet på det rødgrønne prosjektet sammen med Ap og Sp før valget i 2005. SV-ere har ingen tradisjon for å marsjere i takt, og i løpet av de første månedene i regjering festet seg da også et inntrykk av at SV var et parti i strid med seg selv.

Etter hvert har stadig flere innsett at samarbeid handler om å gi og ta, om å finne kompromisser og dermed akseptere at ikke hele partiprogrammet kan oppfylles etter boken. Partiet fremstår nå langt mer strømlinjeformet og med stor grad av lojalitet i rekkene. Snart fire år i regjering har gitt SV smaken på makt, og partiet ønsker seg ikke tilbake i opposisjon.

Likevel finne det en tålegrense for hva SV kan akseptere i et fremtidig regjeringssamarbeid. To viktige saker for partiet er oljeboring i nord og det norske militære engasjementet i Afghanistan. SV vil ha de norske soldatene hjem og sier nei til oljeaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen.

Forvandlingen fra et protestparti i opposisjon til et ansvarlig regjeringsparti har kostet. SV er drevet i retning sentrum. Oppslutningen har de siste månedene ligget på 7-8 prosent. Kan den varslede blankpussingen av partiprofilen hjelpe SV til å fylle tomrommet partiet har etterlatt seg på venstresiden i norsk politikk – og slik bidra til å snu motgangen?