Krigen i Gaza engasjerer en hel verden. Også vår landsdel. De siste dagene har en rekke leserinnlegg til støtte for Israel satt sitt preg på debattsidene i avisen og på nett. Bak argumentene ligger en dyp kjærlighet til det jødiske folk, uttrykt gjennom ufravikelig støtte til den israelske staten. Spørsmålet er om det er denne typen blind sympati Israel trenger.

Å være venn av Israel er en krevende øvelse. Det er basert på solidaritet med og støtte til et folk som ble utsatt for historiens verste overgrep, til et folk som etter to tusen år i landflyktighet fikk sitt eget territorium, til et folk som har bygget opp et levende demokrati i en region av diktaturer, og til et folk som klarte å stå imot væpnede angrep fra langt mer tallrike naboer.

Men denne militærmakten har også blitt brukt til å holde nede et annet folks ambisjoner om en tilsvarende selvbestemmelse. Og i disse dager har denne militærmakten tatt livet av flere hundre mennesker og skadet tusenvis på den smale kyststripen som ligger klemt mellom Israel og Egypt.

Etter å ha blitt utsatt for en rekke rakettangrep fra Hamas-støttede grupperinger er det ingen som trekker i tvil Israels rett og plikt til å beskytte egne innbyggere. Men nettopp i en situasjon som denne bør alle som støtter Israel stanse opp og tenke seg om. Har Israel rett til å slå tilbake på en måte der man dreper hundre ganger så mange palestinere? Tjener det Israels sak? Bidrar en slik maktbruk til å skape sikre, stabile og fredelige omgivelser for den jødiske staten?

Ekte venner av Israel her hjemme bør ha evnen til å tenke flere tanker samtidig. Slik det i høyeste grad gjøres i det israelske samfunnet. Der pågår debatten for fullt om krigen i Gaza. Hver femte israeler sier ifølge en måling publisert fredag at offensiven bør stanses og erstattes av forhandlinger om våpenhvile.

Om ordbruken er krass i debatten her hjemme, overgår den neppe diskusjonen i Israel. Kommentatoren Gideon Levy skriver i avisen Haaretz om de israelske pilotene: «De bomber eksamensseremonien for unge politioffiserer som hadde funnet det sjeldne godet i Gaza, en jobb, og massakrerer dem i dusintall. De bomber en moské og dreper fem søstre i Balousha-familien, den yngste av dem var fire år.».

Levy konkluderer med at «Våre glimrende piloter er nå bøller i luften».

Kommentatoren Tom Segev skriver at et barn i Sderot (Israel) er det samme som et barn i Gaza. «Og den som skader et av dem, er ond», konkluderer han.

Nå kjenner alle som har vært i regionen til israelernes oppgitthet over skråsikkerheten til alle utenforstående som har klare oppfatninger av hvordan konflikten med palestinerne kan løses. Men et demokrati som det israelske lytter til det internasjonale samfunn, til tross for all den urettferdige kritikken landet har blitt utsatt for gjennom årene. Ikke minst gjør det inntrykk når innvendingene kommer fra det man i Israel oppfatter som venner.

Slike venner bør også i en situasjon som denne tenke tilbake på alle tidligere militæraksjoner som har blitt gjennomført for å skape varig fred. Ingen av dem har lyktes. I 1982 invaderte Israel Sør-Libanon for å jage ut Yasir Arafats PLO og skape fred langs grensen i nord. Arafat måtte riktignok dra i nok et eksil, men ble erstattet av det langt mer ytterliggående Hizbollah. I kampen mot denne organisasjonen bombet Israel igjen den sørlige delen av Libanon i 1996 i aksjonen «Vredens druer». Krigen endte med at en israelsk granat drepte 106 sivile libanesere som hadde søkt tilflukt i et FN-område.

Ti år senere skulle Hizbollah fjernes fra Sør-Libanon for alltid, etter at organisasjonen kidnappet to israelske soldater og drepte flere andre. Etter en kaotisk krig ble Hizbollah fjernet fra de nærmeste grenseområdene mot Israel, men få er i tvil om at organisasjonen i dag er sterkere enn noen gang før.

Nå diskuterer israelske politikere om målet med aksjonen i Gaza er å stanse rakettangrepene eller å fjerne Hamas-regimet fra området. Med militære midler alene vil det første være svært vanskelig, det andre umulig. Israelske ledere har gang på gang forsøkt å tvinge det palestinske folk til å gjøre opprør mot eget lederskap gjennom aksjoner som er ment å la folk flest betale prisen for ledernes handlinger. Hver gang har det feilet. Israel kan ikke bombe seg til et mer moderat palestinsk lederskap. Ingen israelsk militæraksjon har hittil fremmet dialog med palestinerne. Det vil heller ikke denne siste.

Tvert imot går den eneste farbare veien til fred gjennom politikk og diplomati. Ingen har sagt at dette er en enkel vei, særlig ikke med et Hamas-lederskap som ikke anerkjenner Israels rett til å eksistere. Likevel viser høstens seks måneder med våpenhvile at også Hamas kan forholde seg til virkeligheten. Lederskapet i Gaza opererer heller ikke et politisk vakuum i den arabiske og islamske verden. Hvis USAs neste president gjør alvor av sine løfter om å snakke med land som Syria og Iran, vil disse kunne spille en langt mer konstruktiv rolle i forhold til å dempe Hamas' aggressive atferd.

Men før en slik prosess kan komme i gang, må freden senke seg over Gaza. Ansvaret for dette hviler først og fremst på israelske lederes skuldre. For uansett om det var Hamas som begynte, er det den sterkeste parten som har makt til å legge premissene i en konflikt. Og i respekt for alt det innbyggerne gjennom årene har bygget opp, kan ikke lenger Israel ses på som David med slyngen. Den jødiske staten er nå Midtøstens Goliat. Det gir Israel et særlig moralsk, politisk og militært ansvar i den konflikten som nå igjen er satt på spissen.

Det bør også Israels venner her hjemme ta innover seg. Israel tåler kritikk. Israel trenger kritikk. Aller mest fra dem som står staten nærmest.