Frivillighetslinjen ulike regjeringer har lagt seg på for «husfredens» skyld, fører ikke fram. Så langt har ingen rikspolitikere villet tvinge gjennom sammenslåinger av kommuner hvis det er stor motstand lokalt.
Kommunene spiller en sentral rolle som tjenesteleverandører i vårt velferdssamfunn. Behovet for omstillinger er stort. En av de viktigste og mest akutte utfordringene for kommunene er å sikre seg kompetent arbeidskraft som kan utvikle og tilby de ytelser og velferdstjenester innbyggerne har krav på. Både kostnader og knapphet på kvalifisert personell gjør at mindre distriktskommuner sliter med å være konkurransedyktige.
På tampen av fjoråret tok Høyre initiativ til et bredt forlik på Stortinget for en kommunereform etter dansk mønster. I Danmark ble antall kommuner redusert fra 270 til 98 i en «tvungen» reform. Peter Gitmark, som sitter på Stortinget for Vest-Agder Høyre, uttalte i vår avis i begynnelsen av desember i fjor at en mild form for tvang er nødvendig også her hjemme.
Lars Sponheim varslet i fjor sommer at færre kommuner blir en viktig valgkampsak for Venstre før stortingsvalget i år. Han tar også til orde for å bruke mild tvang overfor kommuner som motsetter seg sammenslåing. I VG torsdag følger Per Sandberg i samme spor. Men Frps nestformann går for langt når han antyder en nedre grense på 15.000 for folketallet i en kommune. I vårt land, med store avstander og spredt bosetting, vil vi måtte leve med nye kommunegrenser og innbyggertall som ikke er optimale med hensyn til rasjonell og effektiv drift.
Motstanden på lokalplan mot å slå sammen kommuner er tverrpolitisk. Ordførere, uansett partitilhørighet, og andre kommunale ledere har en egeninteresse av å opprettholde nåværende kommunestruktur. Rikspolitikerne vil med få unntak ha kommunesammenslåing. De må nå våge å utfordre sine kolleger på lokalplan hvis ord skal bli til handling.