Forskningsmiljøer er kontinuerlige læringsarenaer. Gjennom forskning, publisering og dialogen forskningsmiljøene imellom utvikles kunnskap og kompetanse. Det gjør dem til attraktive arbeidsplasser og bidrar til at regionen øker sin evne til å tiltrekke seg høyt utdannet arbeidskraft.

Agderforskning har helt siden starten vært en viktig aktør for å rekruttere høyt kompetent arbeidskraft til regionen. En rekke av dem som har arbeidet i Agderforskning har senere gått til bedrifter i regionen, til organisasjoner og til kommuner og fylkeskommunene, og ikke minst til universitetet. Noe av det som kjennetegner tunge forskningsmiljøer som har klart å opparbeide seg en ledende rolle, er imidlertid at de er relativt stabile. Og det er som forskningsmiljøer at Agderforskning og Teknova, sammen med forskere på Universitetet i Agder, er interessante hvis Agder skal ta mål av seg om å være en kunnskapsregion.

Hver for seg er forskningsmiljøene innen de ulike fagområdene så små at det er umulig å lykkes i særlig grad uten samarbeid og uten nødvendig støtte fra omgivelsene. Uten det vil vi ikke klare å gjøre oss bemerket og bygge det renommeet som er nødvendig i kampen om forskningsmidlene og de flinkeste folkene. Skal vi bli i stand til å ta en større andel av disse, må det satses mer på forskning regionalt.

Områder som satser på fornying gjennom forskning klarer seg bedre enn områder som ikke gjør det. Forskning er en næring i seg selv, og det er omfanget av denne og andre kunnskapsintensive næringer som er den tunge drivkraften i Oslo-områdets utvikling. Hittil har Sørlandet tatt en langt mindre andel av de tilgjengelige forskningsmidlene enn landsdelens befolkningsgrunnlag og utfordringer skulle tilsi. Det betyr at vi så langt ikke har utnyttet de mulighetene vi har hatt til å satse på forskning, kunnskap og kompetanse. Kanskje har vi ikke hatt evnen og sett nytten i stor nok grad?

I arbeidet med en felles regionplan for Agder fra 2010 er forskning og utvikling utpekt som ett av et knippe særlig viktige satsingsområder. Det er et godt utgangspunkt når Agder skal konkurrere om midlene, menneskene og markedene i kunnskapssamfunnet.

I statsbudsjettet er det fra neste år avsatt 6 milliarder kroner til etablering av regionale forskningsfond. Fondets avkastning skal fordeles på 5-7 regioner, som i sin tur fordeler midlene til verdige forskningsformål. Uavhengig av om Agder blir del av en større region eller får «regjere» alene, flyttes noe mer av styringen av forskning med dette nærmere regionens egne aktører.

Samtidig med dette går det en forskningspolitisk debatt om forskningsinstituttenes rolle, rammebetingelser og fremtid. Forskningsinstituttene møter i dag en langt større konkurranse enn tidligere, på den ene siden fra universiteter og høyskoler som skal øke sin eksterne aktivitet og på den andre siden fra en konsulentbransje som låner legitimitet fra forskningen ved å bruke vitenskapens begreper også på det som ikke er forskning.

Det snakkes om en sterkere samordning mellom universitetene og forskningsinstituttene, dels også om en sanering av instituttsektoren. Norge har sammenlignet med andre land en stor instituttsektor, det meste av den lokalisert i Oslo-området. Det forklarer en vesentlig del av skjevfordelingen i forskningsmidlene og -innsatsen.

Tradisjonelt har forskningen dyrket distansen til det som gjøres til gjenstand for forskning. Den forskermodellen som kanskje har festet seg i folks bevissthet om den enslige forsker alene på bibliotek, laboratorium eller kontor som etter langt og intenst arbeid kommer fram med fremragende resultat, er for lengst forlatt. Forskning foregår i dag i flerfaglige team, internasjonale nettverk og i tett samspill med brukere, ofte er det en forutsetning for å oppnå finansiering.

I store deler av forskningsverdenen vokser det nå også fram en ny måte å betrakte forholdet mellom forskning og samfunn på; man ser på forskningen og det som kan kalles praksisfeltet som likeverdige, om enn forskjellige arenaer for kunnskapsutvikling. Det utvikles ulike samarbeidskonstellasjoner mellom forskning og praksis. Det vil si at partene utvikler ny kunnskap gjennom samarbeid. Kunnskap som på den ene siden «blir igjen i praksis» i form av ny forståelse og nye arbeidsmåter, men også i form av økt fokus på og evne til refleksjon, læring og utvikling på arbeidsplassene. Samtidig som forskningen blir mer praksisrelevant, settes den lokale kunnskapen også inn i en større forskningsmessig og teoretisk sammenheng. Med det bidrar også forskningen til å bygge og synliggjøre Agder som kunnskapsregion.

Skal Agder lykkes med fornying i nærings— og samfunnsliv, må den regionale forskningsinnsatsen styrkes. Samtidig må vi unngå at den blir for ensidig opptatt av det umiddelbart og regionalt nyttige. Agders egne forskningsmiljøer er bare nyttige for regionen hvis de samtidig deltar og profilerer Agder på nasjonale og internasjonale forskningsarenaer, og på den måten setter Agders utfordringer inn i et større kunnskapsbilde. Forskningen som gjøres i Agder må ha et nivå som kan måle seg med internasjonale standarder. Det fins ingen kretsmesterskap i forskning.