Hvor man står i en sak, avhenger av hvor man sitter, heter det i en stasvitenskapelig læresetning. Selv sitter jeg på Søgne-bussen til og fra jobb. Midt i morgenens og ettermiddagens rushtrafikk, som blir tettere og tettere fra måned til måned. Mens busstilbudet skal kuttes neste år, med den logiske konsekvens at enda flere fristes til å sette seg i bilen til jobb.
Om halvannen uke skal politikerne i Kristiansand bystyre si ja eller nei til en utredning av rushtidsavgift. Avgiften debatteres heftig, ikke minst i denne avisens spalter. De aller fleste innleggene oser av et glødende engasjement mot det upopulære forslaget. Og det er da heller ikke vanskelig å finne nei-argumenter. Som alle andre avgifter vil en rushtidsavgift ramme alle likt, og dermed svært ulikt. De med dårlig råd og stort behov for å kjøre bil, vil treffes hardere enn andre. Slik de med minst penger også rammes urettferdig hardt av alle kommunale avgifter som stiger jevnt og trutt, enten det er vann, avløp, kloakk eller eiendomsskatt.
Samtidig betaler vi som bor i og rundt Kristiansand allerede bompenger. Som uansett rushtidsavgift snart blir enda dyrere. I tillegg bidrar vi i likhet med andre bilister i oljelandet med høye avgifter på vei, bensin og diesel. Det er ikke rart at den mentale tålegrensen for bilrelaterte avgifter er nådd for svært mange.
Sånn sett er det en lite krevende politisk øvelse for motstanderne å klistre ansvaret for nok en usosial avgift til de få som hittil har våget å ytre noen positive vendinger om en rushtidsavgift. Likevel er spørsmålet om vi har noe valg. For på samme måte som de folkevalgte som stemmer ja til utredningen vil bli ansvarlige for en ny avgift, påtar også motstanderne seg et betydelig ansvar: For stadig økende køer og enda mer trengsel. De stemmer også for færre statlige penger til buss, slik at den onde sirkelen forsterkes.
Tidligere president Ronald Reagan var aldri noen stor forkjemper for kollektivtrafikk. Men et av hans mest berømte sitater er beskrivende for den tvangssituasjon Kristiansand befinner seg i. «Staten er ikke løsningen. Staten er problemet», sa den nyvalgte presidenten under innsettelsestalen i 1981. Her hjemme skulle vi trodd at staten ved regjering og storting ville legge langt bedre til rette for kollektivtrafikk. En regjering som – i likhet med de fleste andre partiene – snakker varmt om betydelige CO2-kutt de nærmeste årene, burde fulgt opp de vakre talemåtene med langt mer penger. Slik at en av de viktigste CO2-forurenserne, bilen, ble parkert og folk i stedet tok bussen til jobb. Men i stedet velger et nærmest samlet storting å tvinge lokalpolitikere til å innføre enda en avgift. Som en del av klimaforliket er det bred enighet på Løvebakken om at bare kommuner som innfører såkalte restriktive tiltak skal få nye belønningsmidler til kollektivtrafikk, mens det blir stadig flere kommuner som konkurrerer om de gamle belønningsmidlene.
Den økte konkurransen vil føre til at stor— Kristiansand vil få stadig færre kollektivmillioner fra staten. Den forventede nedgangen er én grunn til at rutetilbudet kuttes og billettprisene økes over nyttår. Den eneste veien til mer penger fra staten er rushtidsavgift. Så kan man si at det er en utidig måte for staten å presse kommunene på. Og at staten heller burde lagt ut gulrøtter til lokalpolitikere som ønsker å legge til rette for at flere tar buss.
Men slik er altså ikke verden. Den verden vi lever i består av stadig flere biler. I gjennomsnitt har biltrafikken på kristiansandsveiene økt med 3,1 prosent år for år fra 2002 til 2007. Veksten var aller sterkest siste året i perioden, med hele 5,3 prosent. I rene tall passerte det hvert døgn 36.879 biler gjennom bomstasjonen på E 39 Vesterveien i 2007. Alle som kjører inn til byen på E 39 eller Vågsbygdveien i 08-tiden og tilbake i 16-tiden vet at en stor del av disse passerer i rushtrafikken. Det er den verden vi må forholde oss til.
Vi må også forholde oss til at det ikke er utsikt til noen mer kollektivvennlig regjering enn den rødgrønne. Skulle det bli skifte etter neste valg, vil det selverklærte miljøpartiet KrF etter alt å dømme spille en viktig rolle. Men i motsetning til lokallaget i Kristiansand går partiets programkomite med Knut Arild Hareide i spissen inn for rushtidsavgift for å få ned køene i de største byene. Og hittil er det ingenting som tyder på at borgerlige regjeringspartnere har til hensikt å øke de statlige kollektivbevilgningene så mye at behovet for denne avgiften faller bort.
I lys av dette fremstår det i beste fall som naivt å tro at staten nå eller senere plutselig skulle synes synd på Kristiansand og la det drysse milde bussmillioner over byen. Motstanderne av rushtidsavgift har da heller ikke klart å presentere noe realistisk alternativ for å håndtere de økende køene.
I stedet argumenterer mange leserinnlegg her i avisen for at heller ikke rushtidsavgiften er noen løsning. Mange mener køene ikke vil forsvinne og at avgiften bare vil bli nok en skatt vi ikke ser resultatene av. Mistroen til at det er mulig å få et bedre busstilbud er også stor. På bakgrunn av utallige tidligere løfter om bedre kollektivtrafikk er det ikke vanskelig å forstå skepsisen. Men det er Norges fremste trafikkforskere som står bak de foreløpige utredningene. Og disse sier at en avgift i morgenrushet sammen med et bedre busstilbud vil føre til 12 prosent færre biler. Det er nok til å fjerne det aller meste av dagens køer.
Spørsmålet blir om vi har råd til å la være. Selvsagt kan det enkleste være å si nei. Men alle som sier nei til noe, sier ja til noe annet. Dessverre finnes det bare ett alternativ til rushtidsavgift i Kristiansand: Mer kø.