Opinions måling som ble presentert i Aftenposten lørdag om nordmenns holdninger til EU, er interessant lesning. Av dem som har gjort seg opp en mening om norsk medlemskap i EU, svarer hele 56,1 prosent ja til medlemskap mens 43,9 svarer nei. Selv med feilmarginene inne er dette tall som antyder at et stemningsskifte er under utvikling når det gjelder forholdet til EU. Bakgrunnstallene gir også grunn til å tro at en endring kan være i ferd med å inntre i Nord-Norge, vår tradisjonelt sikreste nei-bastion.Utenriksminister Thorbjørn Jagland var tidlig ute og kommenterte målingen; den vitnet om at den nye regjeringens mer offensive Europa-politikk hadde fått sitt gjensvar i folket. Det tror vi er en for hastig konklusjon. Den nye regjeringen har ikke utrettet noe som helst nytt i forhold til EU. Den har bare talt med større iver om Norges plass i det europeiske samarbeidet. I praktisk henseende gjorde Kjell Magne Bondevik og Knut Vollebæk alt de kunne for Norges sak innenfor rammen av EØS-avtalen. Noe mer kan heller ikke Jagland utrette før folkeviljen krever medlemskap.Men ett er nytt. Da sentrumsregjeringen gikk av i forrige måned, var et politisk eksperiment samtidig brakt til ende. En nei-regjering tuftet på Senterpartiets visjoner om et sterkt sentrum og en bevisst politikk for å holde Norge utenfor de fremste følger av globaliseringens økonomiske og politiske herjinger hadde kastet inn håndkleet. Konklusjonen var for denne delen av regjeringens arbeid også innlysende. Den hadde ikke maktet å skape Norge om til et annerledesland.Det kom ikke minst til syne i Europa-politikken, der det ble arbeidet jevnt og flittig for at virkningene av vårt utenforskap ikke skulle merkes. Vi vil betraktes som EU-medlemmer, selv uten medlemskap. Og så lenge våre utenriksministre flagrer med sjekkheftet, går det stort sett bra for de deler av samarbeidet som kan kjøpes for penger. Det er denne europeiske gleden over norsk betalingsvillighet Thorbjørn Jagland de siste dagene har mistolket som en endret holdning til Norge i Brussel.Og folk begynner selvfølgelig også å trekke sine konklusjoner etter sentrumsregjeringens avgang. De ser at det ikke finnes noen selvstendig politisk vei utenom medlemskap. Nei-regjeringens to og et halvt år ved makten må i ideologisk henseende karakteriseres som et utenrikspolitisk bedrag. Mens nei-fanen er holdt høyt, har alle regjeringens praktiske grep vært myntet på å lette Norges tilpasning til EU.Sentrumsregjeringens periode ved makten er det beste bevis for at dens teser om Norges muligheter til å skjerme seg mot EU-samarbeidet er falske. Det er dette velgerne forstår, og derfor kan vi også velbegrunnet håpe på et varig stemningsskifte. Veien videre uten EU er stengt. Sentrumsregjeringen har selv levert beviset for at det forholder seg slik.