Kraftløst

Det er barnelærdom at Norge er et energirikt land. Før sløste vi med billig vannkraft. Så fikk vi oljen og gassen, som vi riktignok mest eksporterer. Vannkraften stilte oss også i den heldige situasjonen at vi slapp å bygge varme— eller atomkraftverk slik andre land måtte. Men ingen trær vokser inn i himmelen, heller ikke det norske krafteventyret. Det finnes ikke så mange vassdragene igjen å bygge ut, i alle fall ikke uten store miljøkostnader, samtidig som økende forbruk og internasjonal kraftutveksling har bidratt til å øke prisene på energi i Norge.Dermed er vi nå kommet i den situasjonen at vi, til tross for at vi fortsatt er et energirikt land, har mangel på elektrisk kraft. Før vinteren satte inn ble vi varslet om at plutselige strømutkoblinger kunne forekomme på spesielt kalde dager. Vi kan også oppleve at Norge om kort tid blir netto importør av kraft, og da snakker vi om kraft fra blant annet kullfyrte kraftverk på kontinentet.Stilt overfor denne utfordringen synes den hjemlige kraftdebatten å være en heller kraftløs affære. I misforstått miljøengasjement tør hverken regjeringen eller Arbeiderpartiet å ta noe initiativ, selv om Thorbjørn Jagland rett nok sendte ut en prøveballong i romjulen. Allerede i går slo imidlertid den tidligere AUF-leder og selvforståtte kronprins i partiet, Anders Giske, tilbake i Aftenposten og advarte Jagland mot å vurdere gasskraft nå. Da er det bare Høyre som entydig taler gasskraftsaken i Stortinget.Hovedargumentet fra motstanderne av gasskraft er at teknologien ennå ikke er god nok til at det er regningssvarende å bygge tilnærmet utslippsfrie verk. Men det er et hult argument all den tid den kraften vi importerer for å kompensere for den gasskraften vi selv kunne ha produsert, kommer fra verk som forurenser langt mer enn de gasskraftverkene ville gjøre som har vært på tegnebrettet her til lands. Det virker også miljøpolitisk vurdert temmelig underlig at vi eksporterer alt vi klarer av olje og gass uten å bekymre oss over bruken av disse råvarene, mens vi selv betakker for oss å omgjøre noe av gassen til strøm for innenlands forbruk. Her lukter mye moralisme. Men det er ikke det samme som at det er god i moral i den politikken som føres. Tvert om synes det som et toppmål av dobbeltmoral å kunne forene rollen som vegrer mot bruk av gass innenlands med rollen som storeksportør av den samme varen for alle som vil anvende den annensteds. Globalt kommer det vel stort sett ut på ett hvor gassen brennes av. Skulle vi virkelig bidra til en global miljøforbedring, ville det beste være å dempe utvinningstempoet på sokkelen.Dyder er skumle greier, i politikken som ellers. De avler dobbeltmoral samtidig som deres oppfyllelse gir en falsk visshet om at noe godt er oppnådd. Fortsatt nei til gasskraftverk kan nok gi regjeringen et miljøpolitisk alibi i visse kretser, men noen reell miljøpolitisk seier er dermed ikke vunnet. Da har vi ennå ikke nevnt de ulemper som dette standpunktet også påfører norsk næringsliv og vanlige forbrukere.