Kan vi gjøre noe med været?

Alle snakker om været. Men ingen gjør noe med det. Nesten så enkelt og folkelig går det an å oppsummere den årlige miljødebatten som følger i kjølvannet til årsrapporten fra Worldwatch Institute — også kalt «Jordens tilstand». Årets rapport ble lagt fram denne uken med lite nytt: Klimaproblemer og befolkningsvekst er fortsatt Moder Jords største helseproblemer.Mens Worldwatch-sjef Lester Brown reiser kloden rundt og forsikrer tilhørerne om at han verken er pessimist eller optimist, men realist, er det bare å ta en titt på det norske vinterværet som kan bli det mildeste på 200 år, for å ane at noe er galt. Eller motta meldingene om stormer og tornadoer som ødelegger liv og eiendommer i USA og andre steder i verden. For ikke å snakke om de stadig hyppigere tørkeperiodene i flerer land i Afrika, særlig Etiopia, som akkurat nå truer millioner med sultedøden.Tegnene er mange nok til at de ikke kan bortforklares. Vitenskapsfolk og eksperter er også stort sett enige om at menneskeskapt aktivitet er årsaken til til klimaforandringene. Og stadig flere peiler seg inn på utslipp av CO2, metangasser og fossile brensler som de viktigste forrurensningskildene når det gjelder klimaet. I tillegg kommer ødeleggelse av skogarealer, særlig regnskogene, jorderosjon, grunnvannsødeleggelse, fiskedød og utryddelse av flere plante- og dyrearter.Joda, det er all grunn til bekymring. Eller er det ikke det? Miljødebatten har den siste tiden fått en ny dimensjon der det store spørsmålet er taktikk og holdninger. Dommedagsprofetenes tid er forbi. Nå gjelder det å være optimistiske - eller realistiske - som det heter. Det er viktigere å se mulighetene for forbedringer, gjerne i samarbeid med næringslivet, enn å stå på barrikadene å rope nei til utviklingen.Det er vi selvfølgelig enige i. Kanskje har en Bellona-formann Fredrik Hauge oppnådd større praktiske resultater på begrensede områder enn en Steinar Lem i Fremtiden i våre hender som stadig vekk roper ulv. Og vi har sett store resultater der industri og næringsliv er trukket konstruktivt inn i miljøtenkningen. Vindkraft er ett av dem. Stadig mindre sur nedbør i Sørlands-vassdragene er et annet. Mindre forrrurensende biler er et tredje.Likevel må vi gi miljøvernminister Guro Fjellanger rett i at «økonomi og økologi er på kollisjonskurs», og at det ikke er regjeringens eksistens som er det viktigste i den norske gasskraftversaken, men klodens miljø. Vår hjemlige gasskraftstrid er en ypperlig illustrasjon på dobbeltmoralen og dilemmaet i klimadebatten når økonomisk utvikling frontkolliderer med miljøhensyn.Realisme, for ikke å si kynisme, er trolig den eneste farbare veien i dette motsetningsfylte landskapet. Det er naivt å tro at noe land eller folk frivillig går ned i levestandard for å redde jordens miljø - selv om det burde vært en selvfølge. Dermed er vi tilbake til begrepet bærekraftig, eller miljøvennlig, utvikling som det mest realistiske konsept for å ta vare på Moder Jords helse.