Den rekordhøye bensinprisen har så langt denne sommeren vært det store debatt— og samtaleemnet. Utallige er de ganger vi har sett og hørt finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann, Erik Dalheim, forsvare statens bidrag til et høyt kostnadsnivå gjennom bensinavgiften. Det er selvfølgelig en utakknemlig oppgave.Men nå er den mer utakknemlig enn noen gang. For vel behøver staten inntekter for å møte alle de krav til utgifter som ligger på dens ansvarsområde, det går likevel en grense der statens avgiftspolitikk ikke lenger aksepteres av den jevne borger. Denne smertegrensen er nå nådd for bensinavgiften. Ikke fordi vi ikke har råd til å betale 10 eller 11 kroner literen - vi nordmenn synes etter hvert å ha råd til det meste, men fordi den avgiftspolitiske begrunnelsen for å melke lommebøkene våre så kraftig synes å være svak. I en periode med stor statlig rikdom blir den gamle avgiftstenkningen som forente hensynet til statens inntekter med en særnorsk evne til å rettferdiggjøre skatt på alt som smakte av luksus, rett og slett avleggs. Bilen er i dag en nødvendighetsartikkel og som sådan også en tyngende utgiftspost i de fleste familiers husholdningsbudsjetter. Ja, faktisk er begrunnelsen for et utstrakt bilhold sterkere i vårt land med sin spredte bosetting og svake kundeunderlag for offentlige kommunikasjoner enn i de fleste andre europeiske land. Da er det ulogisk at det nettopp hos oss skal vært dyrest både å anskaffe seg og å bruke bilen.Mye tyder på at også regjeringspartiets representanter har forstått dette, og at det til høsten vil bli foreslått en viss reduksjon i bensinavgiften. Det er i så fall en lesning av signaler som ikke kommer et øyeblikk for tidlig. Arbeiderpartiets velgere er bileiere og -brukere som andre partiers velgere er det, og disse velgernes lojalitet har i tråd med tidens velgeradferd ikke akkurat økt, snarere tvert om.Saken skulle isolert sett ikke være så vanskelig for regjeringen. Høyre og Fremskrittspartiet vinner åpenbart terreng på Arbeiderpartiets nøling i denne saken, mens det til venstre i det politiske landskapet knapt vil reise seg noen proteststorm mot en endret avgiftsprofil. I det store ideologiske spillet er dette en liten sak. Den har hverken dimensjoner som delprivatiseringen av Statoil eller spørsmålet om vi skal få ny fylkesinndeling. Men for velgerne er dette en stor sak og en testsak på om regjeringen har politisk gehør.Vi gjetter på at gehøret gir åpning for rimeligere bensin neste år, det har vi som fellesskap råd til. Så får heller avgiften settes opp igjen den dagen staten får problemer med å finansiere folketrygden og alt det andre den skal finne penger til. Da vil det også bli forstått av de fleste. Vanskeligere er det faktisk ikke.