Spørsmålet i overskriften kan kanskje synes merkelig og overflødig. I selskaper som staten eier, eller som den har aksjemajoriteten i, er det vel eieren eller hovedaksjonæren, dvs. staten, som skal sitte ved rattet? I det private næringsliv tas det som gitt at eieren har styring med et selskaps utvikling. Hvorfor er ikke dette like selvsagt for statlige selskaper?Over de siste 10-15 årene har det utviklet seg en tankegang og en praksis, der statlig styring av egne selskaper ikke er like selvsagt som tidligere. Stikkord: Markedsrettingen innen offentlig sektor. Tidligere var statlige forvaltningsorganer og forvaltningsbedrifter underlagt budsjettstyring, dvs. at rammer og retningslinjer for driften var trukket opp i de årlige offentlige budsjettene. I de senere år har imidlertid et økende antall statlige virksomheter blitt omgjort til heleide eller delvis eide selskaper som er underlagt egne styrer. Slike selskaper er enten organisert som statlige aksjeselskaper, statsforetak eller særlovselskaper. Eksempler på statlige aksjeselskaper er Statoil og Telenor (senere delprivatisert) og Kommunalbanken. Blant de få statsforetak som hittil er etablert er Statskog, Statkraft og Statnett. I den tredje gruppen, særlovsselskap, finner vi bl.a. Posten, NSB og Innovasjon Norge.Når disse selskapene er i offentlig eie, skyldes dette historisk sett at de i tillegg til å yte sine tjenester skulle ivareta visse samfunnshensyn, for eksempel at tilbudet av tjenestene fikk en landsomfattende dekning. Det er en utfordring å sørge for at disse hensynene fortsatt blir ivaretatt på en forsvarlig måte av de nye, selvstendige statlige selskapene.I stortingsmeldingen «Et mindre og bedre statlig eierskap» (St.meld. nr. 22/2001-2002) blir det skilt mellom staten som eier og staten som myndighet. Staten som eier skal sørge for lønnsomhet og en best mulig avkastning av den kapital som er investert i selskapet. Som myndighet skal staten sikre at de samfunnshensyn som selskapene forutsettes å ivareta, fortsatt blir innfridd. Blant virkemidler som har stått til disposisjon, er utforming av konsesjonsvilkår (post— og telesektoren), kjøp av tjenester (bl.a. fra NSB, Widerøe og andre selskaper som betjener kortbaneflyplassene) og bruk av maksimalpriser (bl.a. porto for brev under 350 gram). For å sikre at de nye selvstendige selskapene lever opp til sine forpliktelser, er det opprettet en rekke statlige tilsyn innenfor ulike sektorområder (eks. Post- og teletilsynet). I praksis har det imidlertid vist seg at denne nye «kontrollindustrien» har begrenset effektivitet. Eksempelvis har Post- og teletilsynet hittil i liten grad kunne forhindre at Telenor har utnyttet sin sterke posisjon i markedet og sin kontroll over telenettet (en kontroll som egentlig skulle ha vært underlagt et eget uavhengig nettselskap) til å holde konkurrentene på en armlengdes avstand. Mye tyder på at de statlige tilsynene i mange tilfeller mangler både ressurser og nødvendige sanksjonsmidler for å kunne ivareta sine oppgaver på en tilfredsstillende måte.Dette gjør det desto viktigere at staten som eier eller majoritetsaksjonær kan ivareta ønskelig styring gjennom selskapenes styrer, for å sikre at aktuelle samfunnshensyn blir ivaretatt. Her har man imidlertid i Norge satt seg i en noe spesiell situasjon, etter som gjeldende retningslinjer sier at et eierdepartement ikke kan være direkte representert i underliggende selskaps styrer. Denne bestemmelsen kan føres tilbake til gruveulykken i Kings Bay på Svalbard først på 1960-tallet, der noen uheldige disposisjoner ble foretatt av Industridepartementets representant i gruveselskapets styre. Den inhabilitet som her ble påvist, førte til at det ble bestemt at departementet ikke lenger skulle være representert i underliggende selskaps styrer.En sammenligning med Sverige kan her være på sin plass. Her er vedkommende eierdepartement rutinemessig representert i styrene for de ulike selskapene. Det er ikke usannsynlig at dette hadde betydning for utfallet av de forhandlinger om fusjon mellom svenske Telia og norske Telenor som fant sted for noen år siden. Mens det svenske departements styrerepresentant internt kunne se til at styret opptrådte i samsvar med myndighetenes ønsker, måtte kommunikasjonen mellom den norske statsråden og Telenor skje i full offentlighet gjennom selskapets generalforsamling. Den støy som dette forårsaket, var neppe gunstig for sakens utfall.Denne høsten er det under arbeid en ny stortingsmelding om styringen av statlige selskaper. I den foran nevnte stortingsmeldingen fra 2002 ble hovedvekten lagt på statlig næringsdrift og hvor velegnet statlig eierskap er for å fremme økonomisk utvikling. Meldingen tok i liten grad opp spørsmålet om å sikre at statlig eide selskaper ivaretar de oppgaver man er pålagt for å sikre tilgangen på en grunnleggende samfunnsmessig infrastruktur.En første versjon av denne meldingen ble presentert våren 2006, men ble trukket tilbake etter kort tid, etter at det var blitt innvendt at meldingen var ufullstendig og for tynn. Dette kan tyde på at det er sider ved denne saken som man på departementalt hold ikke har tenkt nok igjennom.Det kan hevdes at det «Kings Bay-syndrom» som kan synes å ha preget tenkningen omkring styringen av statlige selskaper, og særlig selskaper som har ansvaret for grunnleggende samfunnsmessig infrastruktur de siste 30-40 årene, nå bør tenkes igjennom på nytt. Mens det for 40 år siden dreide seg om habilitet knyttet til lønnsomhets- og sikkerhetsproblemer i et gruveselskap i statlig eie, er problemstillingen i dag å finne effektive måter å sikre at aktuelle samfunnshensyn blir ivaretatt av de ulike nye og selvstendige statlige selskaper. Mange av dem ble opprinnelig etablert nettopp for å ivareta slike hensyn. Det er en stor politisk utfordring å sørge for at staten som myndighet fungerer bedre enn den gjør i dag.