For første gang i historien har så godt som alle land kommet til enighet om hvordan vi kan lage en bedre verden — for alle. Nå må vi gripe sjansen og sørge for at løftene blir innfridd.
Etter 50 år med bistand og utviklingsarbeid lever fremdeles over en tredel av oss i fattigdom. Det vil si at nesten tre milliarder mennesker har mindre å bruke om dagen enn det du og jeg betaler for en kopp kaffe. I praksis er fattigdom få valgmuligheter, lange og slitsomme dager, sykdom og for tidlig død.
Fattigdom er ikke bare en katastrofe for hvert enkelt individ - det skaper en usikker verden med store sosiale problemer, migrasjon og sosial uro, noe som vil påvirke hvert eneste land på kloden. Fattigdom er et globalt problem som krever en global løsning, som vi har fått i rammeverket til Tusenårsmålene.
I år 2000 skrev verdens ledere under på åtte tusenårsmål for hvordan vi kan få til en bedre verden innen 2015. FNs tusenårsmål er et verktøy, en rettesnor og en prioriteringsliste for både FN, Verdensbanken og andre internasjonale organisasjoner, nasjonale myndigheter og frivillige organisasjoner i kampen mot fattigdom. Tusenårsmålene representerer noe helt nytt - ikke bare har alle land klart å enes om dem - de er konkrete, målbare og tidsbestemte.
Tusenårsmålene er ambisiøse. Like fullt er de oppnåelige - og ikke mer enn et minste felles multiplum. For første gang i historien har vi både kunnskap og nok ressurser til å halvere ekstrem fattigdom, bedre kvinners stilling, sørge for at alle barn får gå på skole, redusere barnedødelighet og stoppe spredningen av hiv/aids og malaria, sikre rent vann og gode sanitære forhold og bygge et globalt partnerskap. Selv om vi fremdeles står overfor store utfordringer er det mulig å gjøre noe med verdens skjeve fordeling. Det vi trenger er vilje; vilje hos alle beslutningstakere og hos alle verdens ledere.
Alt henger sammen med alt, sa vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Og det er et utsagn hun har uendelig rett i. Over 50 år med bistand og utvikling har ikke alltid fungert som det burde - og altfor mye energi og penger har blitt brukt uten at målene har blitt nådd. Det finnes mange grunner til at bistand og utviklingshjelp ikke alltid har hatt ønsket resultat - og en av disse er at arbeidet har vært fragmentert og lite samkjørt. Hvert land og hver organisasjon har holdt på med hvert sitt lille prosjekt på hver sin tue, det har selvfølgelig hjulpet noe - men ikke så det virkelig monner. FN, som den eneste virkelige globale organisasjonen, har hatt for lite ressurser og makt til å kunne koordinere verdens givervilje og innsats på en tilfredsstillende måte.
Nettopp derfor må vi nå slutte opp om Tusenårsmålene. Skal vi få til en bedre verden for alle må vi tørre å løfte blikket og tenke stort. Skal vi få til en fredelig verden uten terror og kriger, må vi også bekjempe fattigdom og gi alle mennesker mulighet til et verdig liv. For alt henger sammen med alt, og skal et land få alle sine barn på skolen, må de samtidig utrydde ekstrem fattigdom slik at barna slipper å bruke tiden sin på å skaffe mat og inntekter til familien. Skal man få ned barnedødeligheten må alle land ha et helsesystem som fungerer. Helsevesenet må ha kvalifisert personell og råd til medisiner og lønninger, infrastrukturen i landet må fungere. Nettopp her er det Tusenårsmålene representerer noe helt nytt. De er 8 mål som alle land og regjeringer, små og store organisasjoner, FN og enkeltpersoner kan forholde seg til, jobbe ut fra og ikke minst samarbeide om.
Det er fortsatt store utfordringer i arbeidet for en bedre verden. Bare hiv/aids-epidemien alene kan sørge for at vi ikke når resten av Tusenårsmålene. Ikke bare tar epidemien livet av yrkesaktive i sin beste alder, den etterlater horder av sårbare foreldreløse barn som trenger ekstra omsorg og er en stor utgift for svake økonomier i sør. Nå må vi se tingene i sammenheng og utrydde fattigdommen en gang for alle.
Det er faktisk mulig. En ny rapport fra Verdensbanken viser at vi ligger særlig godt an til å nå mål nummer én - å halvere ekstrem fattigdom og sult. Fremdeles lever over én milliard mennesker for under én dollar dagen, noe som karakteriseres som ekstrem fattigdom. Den økonomiske utviklingen, spesielt i India og i Kina, med en tredel av verdens befolkning, gjør at dette målet ser ut til å nås - sett i et globalt perspektiv. Men i Afrika sør for Sahara er den ekstreme fattigdommen fremdeles på 44 prosent, omtrent det samme som i 1990. Vi vil ikke klare å halvere denne hvis det ikke gjøres radikale inngrep.
Afrika trenger radikale tiltak - og nå er tiden inne. Vi har et særlig ansvar og en forpliktelse til å slippe det afrikanske folk inn i den globale verden. Det nytter ikke å bygge en brønn med bistandspenger i den ene enden - så lenge vi haler ut olje og har enorme tollbarrierer i den andre.
Vår egen statsminister, Jens Stoltenberg, har engasjert seg særlig i kampen for å nå tusenårsmål nummer fire - å redusere barnedødeligheten for barn under fem år med to tredeler. Det er vi glade for. Politisk og personlig engasjement er nettopp det som kan forandre verden. Vi håper også at statsministeren, og regjeringen for øvrig, vil bruke sin makt og innflytelse til å gjøre en særlig innsats for Afrika - og de fattigste av de fattige; kvinnene der.
At vi når målene vi setter oss og holder det vi lover er et felles ansvar som hviler på alle lands regjeringer og på alle lands folk. Å nå Tusenårsmålene er ikke en utopisk drøm, men en virkelighet som dreier seg om bevissthet, politisk vilje og prioriteringer.