De streikende mener pensjonsreformen er urettferdig fordi den legger opp til at vi alle etter hvert må jobbe noe lenger før vi kan ta ut full pensjon. Initiativtakerne frykter at Stortingets pensjonsreform vil skape flere fattige pensjonister og større forskjeller.
Streiken er et politisk lyskespark til LOs allierte i den rød-grønne regjeringen. Og viser at statsminister Stoltenberg og hans statsråders hektiske pedagogiske virksomhet overfor LO de siste månedene, ikke har vært vellykket. Mange fagorganiserte er ikke beroliget av regjeringens forsikringer om at dette blir en sosial pensjonsreform.
Likevel er pensjonsreformen et helt nødvendig grep. Og en erkjennelse av at vi ikke kan bruke oljefondet som en pensjonspolitisk sovepute, selv om fondet er omdøpt til Statens pensjonsfond. Til det er fremtidens pensjonsutfordringer for store. Norge kan ikke, som de streikende gir inntrykk av, stikke hodet i sanden og bevare dagens pensjonssystem når det blir stadig flere eldre, og de eldre lever stadig lenger.
Denne utviklingen vil føre til dramatisk høyere pensjonsutgifter for staten de neste tiårene. Ifølge Finansdepartementet vil utgiftene til alders-, uføre— og etterlattepensjoner ved en videreføring av dagens system, fordobles fram mot år 2050. Fra dagens ti prosent av verdiskapingen i fastlandsøkonomien, til 20 prosent i 2050. Dette er ingen særnorsk situasjon. En rekke europeiske land står overfor enda mer dramatiske utviklingstrekk. Men flere regjeringer på kontinentet har sitt svare strev med å gjennomføre selv moderate reformer.
Her hjemme står et bredt flertall bak pensjonsreformen. Bare Frp lever også her i sin egen økonomiske verden. At alle de andre partiene har klart å samle seg bak en reform må som være robust nok til å overleve fremtidige regjeringsskifter, fortjener ros.
Ikke motstand i form av en politisk streik.