Statsstøttet livssyn?

Kirken er rik, hvis man ser til Opplysningsvesenets fond, som omfatter milliardverdier i form av kirker, presteboliger, prestegårder og tilhørende jordeiendommer og skog. Hva som samles inn i kollekter i kirkens møter og gudstjenester blir som småpenger å regne i denne sammenhengen.

Kirkeskatten

Finansieringen av kirkens drift skjer gjennom kirkeskatten. Denne diskuteres det å fjerne, slik at kirken må finansiere sin drift selv. Her er det en del misforståelser blant folk. Noen har tatt til orde for at staten ikke bør støtte kirkesamfunn og omtalt det hele som statsstøtte til kirken. Men det handler ikke om statsstøtte i betydningen spesielle bevilgninger til kirken, selv om dette også forekommer, det handler om en del av stat— og kommuneskatten.

Les også :

Flertallet av kirkemedlemmene er ikke kristne

Denne ordning omfatter også kirkesamfunn og andre religions— og livssynsfelleskap utenfor Den norske kirke, som får tilbakebetalt den del av skatten som er kirkeskatt. Denne tilbakebetaling går ikke til den enkelte skatteyter men til det tros- og livssynssamfunn vedkommende er medlem av. Hvert medlem av Den norske kirke betaler i gjennomsnitt ca. 900-1000 kroner årlig i kirkeskatt, variert etter den enkeltes inntekter. Det skal finnes 749 ulike tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke, fordelt over et meget bredt religiøst og ikke-religiøst spekter av menigheter og menighetslignende grupperinger. Til disse tilbakebetales en sum som svarer til den statlige og kommunale kirkeskatten.

Inntektstap på milliardbeløp

Aftenposten (15. mars) avdekker at en tredjedel av befolkningen ikke vil betale for medlemskap i Den norske kirke. Dette er et betydelig antall, anslagsvis omkring 1.2 millioner av befolkningen, og ville gi kirken et inntektstap på milliardbeløp.

Her melder det seg både et pragmatisk og et prinsipielt spørsmål. Pragmatikken sier at disse milliarder greier ikke kirken å skaffe til veie via kollektkurvene, altså må kirken fortsatt finansieres via kirkeskatten. Så får det heller stå til om 1/3 av kirkemedlemmene melder seg ut. Det vil kanskje ikke skje likevel.

Les også:

Det prinsipielle spørsmålet er om kirken skal finansieres over skatteseddelen. I Aftenposten (14. mars) tar Ingunn Økland prinsipielt til ordet for å la trossamfunnene finansiere seg selv. La kirken betales nedenfra, av kirkens egne medlemmer, ikke ovenfra, av stat og kommune. I tillegg til å være en skarp og klarsynt kommentator, kjenner Ingunn Økland kirken innenfra og har høy legitimitet med sitt anliggende.

Også vi frikirkelige profitterer på hvordan kirkeskatten fungerer. Betydelige summer tilføres lokalmenigheter og frikirkesamfunn via kirkeskatten. Å kalle dette statsstøtte blir galt, for det dreier seg ikke om spesielle bevilgninger fra stat og kommune. Bevilgninger kan lett reguleres etter behov og velvilje — eller mangel på sådan. Og det er noe annet en skatteprosent.

Fristilt fra offentlige myndigheter

Bortfall av kirkeskatt ville merkes også i frikirkene. I enkelte frikirker er det nøling eller reservasjoner når det gjelder kirkeskatten ut fra prinsippet om å være fristilt fra offentlige myndigheter. Nå vil de fleste frikirker likevel ta imot tilbakebetalingen av skattepengene, fordi det er våre egne penger vi får tilbake, og man anser at den norske staten og kommunene forholder seg seriøst og med respekt overfor Kirken i alle dens forgreninger. Riktignok hører vi av og til røster om at den som mener slikt må fratas offentlig støtte.

Jeg kan heller ikke se at det er særlig fare forbundet med at kirken mottar finansiering via skatteseddelen i form av tilbakebetaling av en tilsvarende del av kirkeskatten, så lenge vi frikirkelige er omfattet av samme regel som Den norske kirke. Men jeg ser problematikken som reises av Ingunn Økland. Selvfinansierte livssyn har ryggen fri, med den risiko og de fordeler dette lett innbærer. Det er lettere for kirken å være kirke om den er uten bindinger til stat og kommune.