Ifølge meningsmålingene har Erna Solberg vokst med ca 15 prosentpoeng siden sist jeg så henne i Kristiansand. Det var under NRKs partilederdebatt foran stortingsvalget i 2009. Da, for fire år siden, levde hun fortsatt i skyggen av Siv Jensen og Jens Stoltenberg, og Høyre fikk bare 17,2 prosent av stemmene ved valget. Men under tv-debatten fra Festningen i Kristiansand så vi glimt av den Erna som nå er landets mest populære politiker. Hun vant tv-debatten og fikk terningkast seks i avisene. Den imponerende debattinnsatsen i Kristiansand hjalp imidlertid lite for valget i 2009. Det borgerlige regjeringsalternativet var skjørt og uklart, og de rødgrønne fikk fornyet tillit.

Eivind-Ljøstad-mon

Nå scorer Høyre godt over 30 prosent på de fleste målinger. Høyre er lokomotivet på borgerlig side og Erna er den soleklare favoritten til å bli statsminister etter årets valg.Det meste tyder på at vi får et skifte i norsk politikk denne høsten, og hovedgrunnen til det er det sceneskiftet som har skjedd på høyresiden. Høyre har parkert Frp som det dominerende opposisjonspartiet, og sjefsarkitekten bak dette stod på talerstolen på Ernst Hotel i går ettermiddag. Erna Solbergs strategi er som et ekko av Leonard Cohens kjente refreng: ”First we take Manhattan, then we take Berlin”. Ernas versjon lyder slik: ”Først tar vi Fremskrittspartiet, så tar vi Arbeiderpartiet.”

I år er det Erna som er dronningen på høyresiden, ikke Siv Jensen

Flere har i det siste trukket fram at forholdet mellom høyre— og venstresiden var omtrent likt i februar 2009 (sju måneder før valget) som det er nå i 2013 (sju måneder før valget). Særlig Arbeiderpartiet forsøker å trøste seg med dette, og viser til hvordan de mobiliserte og vant valget til tross for høyresidens fremgang i 2009. For fire år siden byttet Stoltenberg helseminister i passe tid før valget. Ringreven Bjarne Håkon Hanssen ble satt inn for å fronte helsespørsmålene i valgkampen, og det samme har skjedd nå. Jonas Gahr Støre er flyttet til helsedepartementet for å redde dette avgjørende politiske området inn mot valget. Men de som mener at historien kommer til å gjenta seg, overser et viktig poeng: I år er det Erna som er dronningen på høyresiden, ikke Siv Jensen.

På meningsmålingene for januar 2009 (Aftenposten) var fordelingen slik: Ap 35,4, H 17,2, Frp 22,9. Nå er fordelingen slik (snitt av flere målinger januar 2013): Ap: 28,4, H 33,9, Frp 15,8. Høyresiden har totalt sett styrket seg dramatisk, men den store forskjellen er Høyres fremgang. Og dette plager Arbeiderpartiet mye mer enn de tør å innrømme.

Er det en ting Jens elsker så er det å gå i ringen med Fremskrittspartiet. Når Jens møter Siv blir Arbeiderpartiet garantisten for troverdighet, langsiktighet og trygghet. Men når Jens møter Erna blir kampen og maktbalansen helt annerledes. Høyres tradisjon og troverdighet som regjeringsparti kan ikke sammenliknes med Frp, som aldri har hatt regjeringsmakt.

Der Jens for fire år siden kunne raljere med sine motstandere som ikke en gang hadde bestemt hvem som skulle være statsminister i en eventuell ny regjering, er det ingen tvil i år. Erna kan enkelt avvise kravet om å komme med en felles plattform fra høyresiden foran årets valg. Hun behøver det ikke, hun vet at hun er sjefen. Derfor snakker hun om Høyres politikk og hamrer løs med budskapet om trygge arbeidsplasser, kunnskap i skolen og valgfrihet i helsevesenet. Med knallsterke målinger i ryggen kan hun si at et flertall i Norge ønsker en ny politisk kurs. Den vet hun at hun skal lede, og lover med stor selvtillit å bygge ut veinettet og redusere helsekøene.

Kan det egentlig gå galt?

Neppe.

Men noen snubletråder er det mulig å få øye på. Valg er valg, som stafett er stafett. Det er farten i innspurten som gjelder. Erna kan fortsatt smøre seg bort, miste glid eller undervurdere en motstander som har bedre kondis eller bedre taktikk. Og Jens har vært ute en vinternatt før. I en duell med Erna på NRK denne uka sa han følgende:

— Heldigvis er det ikke valg i morgen. Det er fra nå og fram mot valget vi skal sørge for at vi vinner for tredje gang. Høyre og Frp har fortsatt mye de ikke er enige om.

De som tror at Jens er lei av å være statsminister tar feil. Han vil vinne igjen og kommer til å dundre inn i valgkampen sulten på mer makt.

En snubletråd for Erna er at hun tenker for mye på hva hun skal gjøre etter valget når hun er blitt statsminister, og for lite på hvordan hun faktisk skal vinne valget. Talen i Kristiansand i går bar preg av det. Responsen i salen var også påtakende laber med tanke på hvilken medvind partiet har.

— Vi vet ikke hvilke saker som blir de viktigste i valgkampen, men vi vet at den uansett kommer til å handle om Høyre, sa Erna. Det er for defensivt hvis du vil vinne et valg. Undervurderer Erna den indre kraften som preger alle valgkamper, kan hun gå på en smell. Hun må skjerpe retorikken skal hun vinne over Jens, og synliggjøre hva som faktisk blir forskjellen på hennes regjering og den rødgrønne. Hun har for eksempel hatt svake argumenter, og kommet med udokumenterte påstander, i spørsmålet om formueskatten. Torsdag kunne VG avsløre at Ernas påstand om at turisthoteller må selges på grunn av formueskatten ikke hadde rot i virkeligheten. Høyre kunne ikke dokumentere et eneste hotell som var bukket under på grunn av formueskatt. Slik slett retorikk vinner man ikke valg på.

En annen snubletråd for Erna er Frps dårlige oppslutning. Det står en kø av regjeringskåte Frp-politikere og tørster etter endelig å få makt, men et sted går grensen også for disse. Frp tåler ikke å falle mer på meningsmålingene, og da kan det oppstå et krav om å gjøre det som gjøres må for å vinne velgere tilbake. Det er neppe særlig flere velgere å hente på venstresiden nå, og da er det bare en vei å gå for Frp: Velgerne må hentes tilbake fra Høyre. Det kan komme krav internt i Frp om å utligne balansen på høyresiden før valget og da er faren for kaos i regjeringskoalisjonen åpenbar. Dette er det Jens sannsynligvis ønsker seg mest av alt i valgkampen.

Men styrer Erna klar av disse snubletrådene, tyder det meste nå på at Norge får sin første statsminister fra Bergen siden før krigen. Det beste Sørlandet kan håpe på er en statsrådpost, men det er dessverre, heller ikke i en Høyre-ledet regjering, særlig sannsynlig.