Først åpnet jeg nettleseren, og fikk min dose dagsaktuelle nyheter. De handlet for det meste om krigen på Gaza, den stadig mer prekære situasjonen i det østlige Ukraina, og ikke minst om terrorgruppen ISIS' felttog i Irak. En ganske turbulent verden, med andre ord, der krisene ser ut til å formere seg eksponentielt, uten at noen riktig er i stand til å stanse dem.
Siden tenkte jeg på gårsdagen, da jeg hadde vært i bryllup. Jeg er i Nord-Afrika for tiden, og bryllupet var litt som tatt ut fra «Tusen og én natt», med en brud, en heller storvokst jente, kledd i en overdådig, gullbehengt kjole, som kom vuggende ut blant gjestene bak en fløytespillende mann kledd i tyrkerbukser, hvit linskjorte og en gullkantet vest. Like foran henne danset faren med forbausende grasiøse steg, mens han med jevne mellomrom puttet pengesedler i hatten til fløytespilleren og hilste på gjestene, som alle klappet i hender og slo tungene mot ganen når det passet med musikken. Det hele var noe uvirkelig, det var like før jeg ventet at Peer Gynt skulle dukke opp og stikke av med bruden og vekke hele festen opp av gledesrusen.
Det gjorde han imidlertid ikke, og festen fortsatte ut i nattetimene, til det var på tide å dra hjem. Jeg tok en drosje sammen med noen venner, og siden det var et stykke å kjøre, var det uunngåelig at vi kom i snakk med sjåføren. Han var nokså bekymret over tingenes tilstand, over en skral økonomi og grimme utsikter, og hans pessimisme stod i nokså grell kontrast til bryllupsfesten vi nettopp hadde vært med på. Da vi spurte sjåføren om han hadde tenkt å stemme ved det forestående valget, det andre i historien til et land som innførte demokrati i 2011, var svaret bent nei. Valget hadde ikke noe for seg, mente han, bedre ville det være å gå tilbake til diktaturet. Da hadde man i alle fall en viss trygghet, og dagligvarene var billigere.
Det finnes faktisk ganske mange mennesker rundt omkring i verden som er villig til å ofre relativ frihet for relativ trygghet.
Det er ikke første gang jeg hører om mennesker som ønsker seg tilbake til relativt undertrykkende diktaturer. Det finnes faktisk ganske mange mennesker rundt omkring i verden som er villig til å ofre relativ frihet for relativ trygghet, både økonomisk og fysisk.
Da jeg gikk på universitetet og studerte internasjonal politikk, ble jeg presentert for en teori som fremholdt at den kalde krigen slett ikke var noen dum idé, i den forstand at en bipolar verden der to stormakter kappes med hverandre om verdensherredømme, også vil være en forutsigbar og relativt fredelig verden. De to stormaktene, våpenkappløp til tross, vil nemlig gjøre alt de kan for å unngå krig, og de har makt og innflytelse nok til å hindre at mindre konflikter rundt omkring i verden, utvikler seg til «ordentlige» kriger. Så selv om frontene er steile og frykten for krig er nær sagt konstant overhengende, er faren for krig egentlig relativt liten.
Når vi ser rundt oss i verden i dag, kan det være fristende å gi denne teorien rett. Én av grunnene til at de mange lokale og regionale konfliktene som fyller avissidene våre, ikke ser ut til å ha noen ende, er at det ikke lenger finnes noen supermakt(er) som kan holde verden i sjakk. Denne nyvunne politiske «friheten» om man kan kalle den det, har altså resultert i konflikt og krig.
Jeg tror det finnes en parallell til drosjesjåførens resonnement her. For på samme måte som han foretrekker diktatur fremfor demokrati, så er det nok mange som gladelig ville gitt makten tilbake til de respektive supermakter, til tross for hva det måtte medføre av avhengighet og underordning.
Jeg tror hverken bipolaritet eller diktatur er gode løsninger. Stabilitet og forutsigbarhet til tross, det er også systemer som krever at alt underlegges behovet for å beholde, og om mulig øke, supermaktenes (eller diktatorens) makt, og der frykten er overhengende, uansett.
Men når ønsket om å vende tilbake til en slik fortid finnes, så betyr det også at de som sitter med makten i dag, har en stor utfordring i å gjøre verden mer stabil. Men her er det ikke mye som gir rom for håp. Det later ikke til at dagens vestlige politikergenerasjon har tatt inn over seg at verden har forandret seg, at de, i supermaktenes fravær, er ansvarlige for å skape trygghet, også med hard skyts om det trengs. Som man reder, ligger man, og resultatet er kaos.
Spesielt europeiske statsledere oppfører seg som om de var gjester i en drømmeaktig bryllupsfest, der man danser lystig etter en fløyte, mens en brud dekket i gull skrider frem og bærer med seg løfte om all verdens goder. De kunne faktisk trenge en Peer som plutselig dukker opp og stjeler bruden og alle hennes gode løfter fra dem, for at de skal innse at drosjesjåførens verden er den de må forholde seg til om de skal hindre at så vel enkeltland som hele verdensdeler, ikke på nytt må gi opp sin frihet for en dose stabilitet.