Nei, den har vi slettet, fordi den likte vi ikke på starten av 2000-tallet.
Skal vi kun bevare de romantiske glansbildene av en populærkulturell arkitektur? Skal vi være
redaktører for hvilket arkitektonisk og kunstnerisk mangfold som definerer fremtidens sørland? Og
hvis så, har vi retten til å filtrere bort sjeldne, tidstypiske byggverk fra historien?
I det reviderte forslaget til områderegulering for K49, skrives under overskriften «Sentrale tema i den
nye reguleringen»:
«Ved å beholde Agder Teater ville foreslått P-kjeller blitt komplisert å realisere, og tidligere
foreslåtte løsning med kongress-senter, andre leietakere mm anses ikke som realistisk. Annen
bruk vil være vanskelig, og ved eventuelt salg ville en bevaringsbestemmelse redusere feltets
salgsverdi.»
Er det et spørsmål om «kompliserte parkeringsplasser» som skal kutte forbindelsen til Agder Teaters
respirator? Skal vi ikke heller se nærmere på mulighetene for å transplantere inn en ny funksjon?
Hvilke konkrete vurderinger er lagt til grunn for konklusjonen «Annen bruk vil være vanskelig»? Og er
det slik at vi skal unnvike å gjøre viktige grep for fremtidige generasjoners potensielle glede,
opplysning og velvære, fordi at det er vanskelig?
At en bevaring vil redusere salgsverdien er et svakt argument, særlig når det fremføres i offentlig
sektors regi. Private virksomheter kan under tvil tilgis for utelukkende å fokusere på profitt. Men at
Kristiansand Eiendom, som forvaltere av offentlig sektors eiendom, unngår å utrede Agder Teaters
potensialer, og undergraver dets arkitektoniske— og kunstneriske verdier til fordel for en mulig
kortsiktig profitt, er lite tillitsvekkende.
Skal vi rive Posebyen, Enrum, domkirka og festninga også, mens vi er i gang med omreguleringen?
Tenk hvor mange uproblematiske parkeringskjellere vi kan få plass til.
Skal vi la være å frede og bevare, fordi at det forringer salgsverdi? Skal vi rive kulturarven vår, med
det ene, sørgelige formål, å tjene penger? Så er det helt sikkert at vi blir fattige.