Noen mennesker stiller høye og urealistiske forventninger til seg selv og andre. Det er blant annet verdensmestrene som på mange måter kan oppleves som modige fordi de strekker seg lengre enn de fleste, prøver mer, feiler mer og våger mer enn gjennomsnittsborgeren. Men de kan også oppleves som stressede og krevende for omgivelsene – ofte fordi de krever like mye av andre som de gjør av seg selv. Foreldre i denne kategorien kan gjøre at barna blir aldri helt opplever at noe er godt nok, uansett hva de gjør. Det kan alltid bli bedre: løpe fortere, få bedre karakter, finne bedre venner, være mer aktiv, vise større initiativ m.m.
Lærere i den kategorien kan ha liten forståelse for barn og unge som jobber senere enn andre, som ikke tør helt det de andre gjør, som er redde og trenger mer støtte enn de andre eller som rett og slett trenger mer trygghet før de kan klare å mestre optimalt: «Her er det bare å brette opp ermene å gå i gang— livet er ikke for pingler!»
Det betyr ikke at ikke høye forventninger er bra. Men det er forskjell på høye forventninger som er fastlåste i fasitsvar på hva andre kan mestre, og høye forventninger som er preget av fleksibilitet og dialog med den og de det stilles forventninger til.
Forventninger må kommuniseres gjennom dialog. I familien betyr det at far og mor, enten de bor sammen eller ei, kommuniserer tydelig de forventninger som foreldrene har til f.eks. hvordan vi oppfører oss i møte med andre mennesker. Og det gjelder også mor og far. Når en mor sier til meg: «Jeg skjønner faen meg ikke hvorfor sønnen min banner», så ser hun ikke sammenhengen mellom hvordan hun som mor påvirker sønnens atferd. Og hvis hun da i tillegg har sagt i forkant: « Her i huset forventer jeg at vi snakker ordentlig til hverandre», blir den forventningen kun ord.
Når læreren i klasserommet stiller høye forventninger gjennom dialog og fleksibilitet er det fint å være elev. Også når en ikke klarer å innfri forventningene. Da kan læreren si : «Så gikk det ikke helt etter planen denne gangen, men det betyr ikke at vi gir opp. Da bretter vi opp ermene sammen, og prøver å finne ut av hvordan vi kan løse dette på en bedre måte». Det er noe helt annet enn å si: «Ja, ja – så gikk det ikke denne gangen heller. Men det var ikke annet å forvente av deg».
For lave forventninger kan lett skape kaos, og de uformelle lederne får tre fram. Da er det «survival of the fittest» som gjelder. I en familie betyr det at fireåringen faktisk kan ta styringen gjennom utagering og forhandlinger. Eller gjennom prinsesseatferd som kan føre til bortskjemte og krevende barn både hjemme og i barnehagen. Der voksne blir utydelige i sine forventninger, der kan prinsessene vokse fritt. «Jeg vil», «Jeg vil ikke», «Jeg spiser ikke …» og etter mye gråting og mange forhandlinger etterpå sitter de høyt hevet og har fått på seg det de ville ha, de har sluppet å sitte ved bordet sammen med de andre og fått med seg mamma på butikken for å kjøpe noe godt. Dette blir noen slitsomme tenåringer, for ikke å snakke om 40-åringer med tiden, dersom ingen voksne kommer tydelig på banen og tar ledelsen tidlig.
I klasserommet kan det bety at noen elever tar styringen der de voksne skygger banen, og ikke er klare i sine forventninger til atferd, holdninger og arbeidsro. Der vil noen andre og noe annet ta over. Det kan være bråket som tar overhånd. Det kan være et utrivelig arbeidsmiljø i klasserommet der utestenging og trakassering får vokse fritt.
Ledelse i familien og i skolen handler om tydelig og kommuniserte forventninger. Forventninger til mor og far, så vel som til barna, og forventninger til læreren så vel som til elevene. Da må rollene avklares og kommuniseres. Hva er min rolle som mor i familien? Hva bestemmer jeg, og hva forhandler jeg om? Hva forventer jeg av mine barn? Hvordan viser jeg dette gjennom handling så vel som gjennom ord.
Hvordan er forventningene uttalt på skolen vår? Til lærere, til foreldre, til elever og annet personalet. Vet alle hva som forventes av dem?
Har vi få og tydelige uttalte forventninger som rammer inn hverdagen til barn og unge, både hjemme og på skolen? Har vi en tydelig ledelse som tar grep, som både med hode og hjertet som tør å tre tydelig fram med tydelige forventninger i familien, i skolen?
Både skole- og familieforskningen har klare fellestrekk på dette området. Der de voksne skaper en god miks av varme og kontroll, der trives, vokser og utvikler barn seg på en sunn og god måte. Der får ikke prinsessene råde grunnen alene særlig lenge før kronen må av.