Hageutvalget, (vedtatt nedsatt i Stortingsmelding nr. 7 (2008-2009) «Et nyskapende og bærekraftig Norge.»), la i forrige uke fram sin utredning, «Innovasjon i omsorg», for Regjeringen.

Utvalget peker på seks hovedutfordringer:

to av dem blir det mer av: eldre med hjelpebehov og yngre, nye brukergrupper.

Tre blir det mindre av: frivillige omsorgsytere og helse/sosialpersonell, samhandling og medisinsk oppfølging og aktivitet og dekning av psykososiale behov. Den sjette er vår internasjonale verden, felles arbeidsmarked, multinasjonal næringsvirksomhet og utstrakt mobilitet.

Teknologi er et hjelpemiddel. Hagenutvalget deler teknologien i fire hovedgrupper: Teknologi for trygghet og sikkerhet (eks. alarmer, fallsensorer), kompensasjon og velvære (forflytningsteknologi, robot-legemsdeler/roboter), sosial kontakt (twitter, Skype, teknologiske kjæledyr) og behandling og pleie (direkte kommunikasjon med helsepersonell, direkte analyser av blod, ekg). Alt kan bidra til at flere får bedre hverdager, kan bo lenger hjemme, delta i sosiale aktiviteter og få bedre behandling tidligere. I tillegg skal all helse-, sosial— og omsorgstjeneste bidra til å utjevne sosiale forskjeller.

Utfordringene krever raske omstillinger. Til tross for store endringer de siste tiårene, stort sett gode, trer menneskets naturlov inn, skepsis og motstand: «Omsorg, velferd og teknologi – passer ikke sammen!»

Men om vi ikke omstiller oss, skrus vårt velferdssamfunn årtier tilbake. Knapphet på fagpersonell er ikke noe som kommer i en fjern fremtid, den er allerede her. Sørlandet Sykehus får ikke tak i kvalifiserte ferievikarer. Det er dramatisk. Vi har ikke god tid, vi må tenke nytt!

Skal vi lykkes, må Regjeringen gi klare styringssignaler om rammer og tydelig marsjordre: teknologi må inn i all tjenesteplanlegging! Samarbeid regionalt og lokalt mellom sykehus, Nav, interkommunale samarbeidsordninger og kommuner! Pensjons-, Samhandlings-, Nav -, kommende uførereform og sysselsettingsstrategi må sees i sammenheng.

Agder har et godt utgangspunkt: Universitetets e-helseutdanning i Grimstad, teknologibedrifter i verdensklasse, robuste samarbeidskonstellasjoner mellom kommuner, gode rammer rundt samarbeid mellom sykehus og kommuner (gjennom Overordnet Strategisk Samarbeidsorgan, OSS), gode regionale forskningsinstitutter og mange innovative teknologibedrifter. Norsk Forening for Automasjon kan knytte bånd mellom offentlig og privat sektor. Vi er altså i sum en innovativ landsdel. Men ikke innovativ nok. Skepsis og motstand må først vike plass for entusiasme og nysgjerrighet.

Privat og offentlig sektor har et skjebnefellesskap: begge er avhengige av at den andre lykkes. Derfor må samarbeid og kunnskap om teknologiens muligheter i offentlig velferdsyting styrkes. Mangfoldet av regionens prosjekter lever ofte isolerte liv, i egen tjeneste, ukjent for andre. Oversikt og samarbeid mangler. Holdningen om at «min kommune skal gjøre det selv!» lever, og flere kommuner har målsettinger om å bli «nasjonalt ledende» på et område. Det reduserer mulighetene til å lykkes. Regionen må samles. Det må opprettes én instans som må samle og koordinere prosjekter og erfaring, privat/offentlig og nasjonalt/internasjonalt. Fylkeskommunene/-mennene og kommunekonstellasjonene må enes om hvor ansvaret skal ligge.

E-helseutdanningen ved Universitetet må inkludere re-/habilitering og yrkesrehabilitering. Studiet må omfatte alle velferdsutdanningene, ikke bare sykepleie.

Lokalpolitikere må vite hva velferdsteknologi er. De skal prioritere investering, utvikling og forskning og styre utviklingen. Ikke detaljert, men på retning. Uten kunnskap, ingen prioritering. Teknologiens muligheter i velferdstjenestene bør være obligatorisk innhold i politikerskoleringen etter valget.

Fagorganisasjonene må bidra til utvikling og innovasjon på en offensiv måte. Det står om deres fremtidige arbeidsplasser og om offentlig sektors velferdseksistens.

Utjevning av sosiale forskjeller betyr at teknologi for pasientgrupper i rusfeltet, psykisk helsevern og sykdomsgrupper med langvarige, kroniske sykdommer må prioriteres.

Regionale brukerorganisasjoner må med i utviklingsarbeidet. De skal bruke teknologien. Funksjonshemmede vet hva som gir bedre levekår, helse og større selvstendighet. Denne erfaringen må tas med i utvikling av nye tjenester.