Arkivfoto Foto: Arkivfoto

”De færreste melder seg inn i en klubb hvor alt bare er kaos”, sa Heming Olausen sist mandag. Han er leder i Nei til EU, og hadde nettopp sett en meningsmåling som viste at bare 18 prosent støtter tanken om norsk medlemskap, det laveste tallet noensinne. Nordmenn er fornuftige, de flytter ikke inn i Fawlty Towers når hotellet er under ombygging og har både vannlekkasje og branntilløp. I stedet er det stadig flere som skryter på seg det dobbelte norske adelsmerket, og hevder at de stemte nei både til EF i 1972 og EU i 1994. Det var de som berget landet.

”Vi er passasjeren i den dyre lugaren som ingen hører på når kursen skal stikke ut

Men hvordan gikk det med den sjølråderetten, igjen? Norge seiler jo definitivt ikke sin egen sjø. Vi er passasjeren i den dyre lugaren som ingen hører på når kursen skal stikke ut, og som ikke blir tatt med på råd når det dukker opp isfjell og malstrømmer forut.

Likevel prøver enkelte britiske eurofobe å innbille velgerne at Storbritannia kan få en norsk løsning. I The Guardian kaller Polly Toynbee forslaget en euromyte: ”På samme måte som Norge ville vi fremdeles følge reglene, men ikke ha noe å si når de blir utformet”.

Mens de 26 andre statslederne forsøkte å redde Hellas og hele det europeiske prosjektet, sto David Cameron mandag i Underhuset med ryggen full av piler. 81 av hans egne stemte for et forslag om å utlyse folkeavstemming om Storbritannias fortsatte medlemskap i EU. Det er det største opprøret i det konservative partiet siden mai 1940 og det som i britisk historie heter ”The Norway debate”. Den gang førte misnøyen med regjeringens krigføring ved Narvik til at Neville Chamberlain gikk av og Winston Churchill tok over som statsminister. Han vant krigen, men levde ikke lenge nok til å se at tyskerne vant freden.

”Det moderne Tyskland er avhengig av å være en del av noe større

Torsdag var det håndgemeng i den italienske nasjonalforsamlingen, men i Bundestag gikk det som alltid stille og rolig for seg da tyskerne stemte for at Europaprosjektet skal fortsette. Men i tyske kneiper og hjem er det ingen begeistring for klubben i Brussel. I en meningsmåling tidligere i år sa sju av ti at de ikke ser Europa som Tysklands framtid. Det er adskillig mer alvorlig enn at et tilsvarende antall nordmenn tror at vi kan leve evig av å drikke olje og spise lavkarbo.

Det moderne Tyskland er avhengig av å være en del av noe større. Den nasjonen som steg opp av de utbombete byene og den sønderknuste æren, er skjebnebestemt til å være med i større enheter, og til å sikre sin egen stabilitet og trygghet ved å gjøre disse enhetene så sterke som mulig. Angela Merkel visste at hun måtte komme tilbake til Brussel torsdag kveld med en løsning, ikke en oppløsning.

I forrige uke la den baskiske separatistbevegelsen ETA ned våpnene. Dermed er den siste pågående væpnete konflikten i Europa over. Da Spania ble medlem av EU i 1985 var det bare fem år siden landet så vidt sto i mot et statskupp, og 10 år siden det var et diktatur. Da Hellas ble medlem i 1981 var det sju små år etter at landet var ledet av en militærjunta. I dag er begge landene stabile demokratier.

”Hvis grekerne får forlate euroen er bakdøren åpnet og kan vanskelig stenges igjen.

Fra alle hjørner av kontinentet ropes det at prosjektet er mislykket, både den store unionen og den mindre valutasonen. Men vil Spania, Hellas, Balkan eller noen andre tjene på at Europa igjen splittes, at de gamle valutaene gjenopplives, det indre marked pulveriseres og grensekontrollene gjeninnføres? Hvis grekerne får forlate euroen er bakdøren åpnet og kan vanskelig stenges igjen. Det er ikke en dør for land som vil inn, det står Ausgang over, og Hellas vil ikke være den eneste som benytter seg av den.

Bruce Stokes i den tyske avdelingen av det amerikanske Marshallfondet skriver i European Voice at et svekket og distrahert Europa vil være en upålitelig alliert for USA: ”Det betyr et Europa som blir enda dårligere i stand til å forsvare seg selv, som ikke vil makte å redusere utslippene av klimagasser, motstå Russlands utpressing på energiområdet eller gjennomføre sanksjoner mot Irans kjernefysiske ambisjoner”. USAs pågående reorientering mot de gryende stormaktene i Asia vil skyte fart.

Da euroen ble innført for 10 år siden, var det et halvgjort verk som før eller siden måtte havne i en krise som den vi nå opplever. Kanskje regnet daværende EU-president Romano Prodi med at neste skritt først ville være politisk mulig når ett eller flere land hang etter neglene utfor stupet.

”Europa fungerer bare hvis Tyskland og Frankrike samarbeider.

Kanskje er ikke Hellas alene nok til å utløse dette skrittet. Men hvis italias statsgjeld truer med å dra landet under, vil viljen til å videreføre unionen melde seg. Derfor stemte tyskerne for det som måtte gjøres i denne omgang, vel vitende at de må gjøre mer senere. For Berlin er ikke avvikling et alternativ. Da gjenstår bare ytterligere integrasjon i en eller annen form for europeisk føderasjon.

Forutsetningen er at linjen mellom Berlin og Paris holdes åpen. Europa fungerer bare hvis Tyskland og Frankrike samarbeider. I motsetning til i 1940, er det ikke avgjørende hva britene foretar seg, noe som ble spesielt tydelig da Nicolas Sarkozy sist helg glefset til David Cameron at han nok engang hadde forspilt en god mulighet til å holde munn.

Den rike passasjeren i den norske lugaren sitter derimot helt stille, og håper at de andre klarer å lense båten.

Følg Sven Egil Omdal på twitter.com/svelle