I skyggen av 22. juli-tragedien har kronprinsparets 10-års bryllupsdag blitt markert i disse dager med den avdempede feiring den nasjonale sorgprosessen tilsier. Men hvordan begivenheten er blitt dekket i mediene er en interessant studie i utviklingen av det norske «bicycle monarchy», som den britiske tronarving litt nedlatende omtalte det norske kongehus. Underforstått: dens noe mer avslappede og folkelige holdning til deres rojale roller.
Det norske kongehus har helt siden kong Haakon og dronning Mauds tid holdt et par armlengders avstand mellom seg og den norske offentlighet. Selv om armlengdene har blitt kortere med årene, har denne balansen mellom nærhet og distanse fulgt det norske kongehuset, hvor hver generasjon har lært seg å leve med mediesamfunnets krav til innsyn og innsikt i kongefamiliens liv og levnet. Men innsynet har vært stoppet ved porten til kongefamiliens private sfære. En privatsfære som vårt kongehus – og mediene – har vært påpasselige med å verne om. Verken slottet, Skaugum eller kongefamiliens feriested på Mågerø har vært åpnet for intime reportasjer om kongefamiliens privatliv ut over ordinær dokumentasjon og formelle intervjuer.
Helt siden Kjell Arnljot Wiigs tv-intervju med Kong Olav i 1963 – det første intervju med en norsk konge – til Kåre Valebrokks intervju med kongen og dronningen i forbindelse med deres 70-årsdager i 2007 – har de kongeliges medieopptreden skjedd i formelle rammer med ærbødig distanse til intervjuobjektene.
Vi har opprettholdt en balanse mellom nærhet og distanse til et kongehus og et statsoverhode som i vårt egalitære demokrati er en anakronisme – en anakronisme som bare kan overleve ved at kongefamilien lever seg inn i og ivaretar sine symboloppgaver som rojale rollemodeller med den distanse til folket som monarkiet forutsetter.
Derfor representerer TV2s reportasje fra kronprinsfamiliens ferie på Dvergsøya i forrige uke et oppsiktsvekkende brudd med de normer og føringer som har vært lagt på medienes dekning av kongehuset, både fra kongefamilien og mediene selv. Her spaserer TV2s lett utagerende «Senkveld-team» rett inn i kronprinsfamiliens privatsfære hvor de over to dager gjør opptak på innsiden av en familie i feriemodus. De får kronprinsparet til å utlevere private sider av seg selv – og det hele avsluttes med en bollebakingskonkurranse på kjøkkenet i samme hurrameghei-sjanger som preger Senkveld-guttas øvrige TV2-programmer. Og det faktum at Harald Rønneberg er en god venn av Märtha og Ari bare bekrefter at Norge er et lite land.
Som tv-program et scoop, men også et bidrag til å «alminneliggjøre» tronarvingen og hans familie. Tv-innslaget følger åpenbart en bevisst trend hvor kronprinsparet allerede fra forlovelsesdagene markerte en distanse til rollen som opphøyet kongelig, med ønske om å fremstå som en «normal» norsk familie. I så måte representerer det et klart brudd med den rolleforståelse vårt kongepar har utvist. Thomas og Harald, eller Kåre Valebrokk for den saks skyld, hadde neppe blitt invitert til Mågerø for å lage «hjemme hos»-reportasjer med morsomme stunt hos Sonja og Harald. Jeg tror heller ikke Jens Stoltenberg hadde ønsket Thomas og Harald velkommen til Hvaler for å tråkke rundt i familiens private hyttesfære et par dager.
Både det britiske, danske og svenske kongehus har vært gjenstand for tv-dokumentariske serier de siste årene. Men de har først og fremst formidlet bilder av hvordan monarkiet fungerer som institusjon i vår tid. Man har ikke trådt over grensene for kongefamilienes intimsfære.
Men vårt kronprinspar har åpenbart en annen agenda – å bygge ned skillet mellom det opphøyede kongelige og folket – og da tjener TV2s reportasje formålet. Kronprinsparets «avrojalisering» kan bli en interessant øvelse å følge i årene fremover, hvor Norge kan ende opp med en anti-rojal monark.
For det er ikke bare i denne sammenhengen kronprins Haakon utviser en avvikende rolleoppfatning i forhold til sin far og bestefar. I fjor trampet han i den politiske salaten ved å la seg oppnevne som statsråd Giskes næringslivsrådgiver sammen med en rekke unge næringslivsledere. Det førte til brudulje og politiske reaksjoner som gjorde at kronprinsen fant å måtte trekke seg. Å kombinere rollene som regent og rådgiver for en statsråd var en konstitusjonell selvmotsigelse.
Og i motsetning til sin far og bestefar har kronprinsen utvist et betydelig engasjement i det offentlige rom i grenselandet mot den politiske sfære når det gjelder arbeidet for fattigdomsbekjempelse. Han har inntatt rollen som samfunnsaktør på en måte som har vært det norske monarkiet fremmed. I fjor ble det kjent at kong Harald hadde sagt nei til at kronprins Haakon og prinsesse Märtha ble oppnevnt som medlemmer av den internasjonale olympiske komité. Et talende uttrykk for et kongelig generasjonsskisma i synet på rollen som kongelig i det norske samfunn.
I sum avspeiler dette en fremtidig monark med ambisjoner om å bruke sin kongelige posisjon til spille en mer aktiv rolle enn sine forgjengere som samfunnsaktør i skjæringsflaten mellom politikk og diplomati.
Jeg tviler ikke på at Haakon og Mette-Marit leser trendene og holdningene blant de yngre generasjoner bedre enn min generasjon, og at deres rolleoppfatninger er mer i pakt med tiden og tidsånden. Spørsmålet er hva dette gjør med det norske monarkiet over tid. At det til sist kan ende med en veltilpasset borgerlig familie Haakonsen med adresse Henrik Ibsensgt 1, 0010 Oslo.