Nå har det skjedd igjen: Nye avsløringer om katolske presters seksuelle overgrep mot mindreårige. Nyhetssendingene domineres av historier som rulles opp. Den katolske kirken har allerede utbetalt flere milliarder dollar i skadeerstatning til ofrene. Paven har bedt om tilgivelse på kirkens vegne. At han valgte å ikke spesifisere saken i årets påskebudskap burde ikke overraske. Da ville én bestemt synd bli fremhevet fremfor all annen ondskap som paven der og da ber om tilgivelse for; på menneskenes vegne.

Overgrep fra geistlig tillitspersonell mot mindreårige skal behandles med stort alvor og dømmes etter loven. Det dreier seg om forbrytelse og straff. Prestevigde har i tillegg et spesielt ansvar som bærere av budskap om nestekjærlighet og selvforsakelse. Å ikke beherske sine drifter i møte med sårbar ungdom er ikke forenlig med et embete, og prester skal lyde skriftens ord og si, som Jesus da han møtte Fristeren: «Vik bak meg, Satan».

Tittelen «pastor» betyr hyrde, dvs. gjeter, og en gjeter skal beskytte dyrene; ikke forlede dem. At den katolske kirken står overfor store utfordringer fremover; som i debatten rundt sølibat for prester, er hevet over tvil.

At prester, som andre, faller for fristelser burde derimot ikke være sjokkartede funn for medias ulveflokker under jakten på nyheter. De snuser opp verre skurker enn karaktersvake prelater; uten å demonstrere tilsvarende moralsk indignasjon. Utallige ungjenter ledes og presses årlig til avansert sex, og noen blir mishandlet; uten at deres kåte forførere; som også kan inkludere menn i ledende posisjoner, blir kastet offentlig til løvene. Hvis alle kvinner som i ungdommen har vært utsatt for tilsvarende pågående tilnærmelser og sexpress, skulle avsløre og kreve klekkelig erstatning flere tiår i etterkant, ville det bli travle tider i rettssalene. Media kunne da avsette rikelig tid og spalteplass til avsløringene omkring dagens premiegris, med full dekning av bosted etc.

At millioner selvoppofrende prester har viet og fremdeles gir sine liv til tjeneste for Gud og mennesker, unnskylder ikke svarte får blant dem. Dagens tragedie er at hele prestestanden diskreditteres, på grunn av den intense og vedvarende internasjonale mediedekningen. Det letes med lys og lykte for å oppspore gamle synder, og katolske prester fremstår derved som potensielle overgripere. Det anbefales å melde fra om seksuelt betont atferd i fjern fortid. Store erstatningsbeløp kan friste, og det kreves bare anklage for å forhåndsdømme presten. Om han blir frikjent, er han likevel merket. Selv senskader etter tretti år kan kreve avlat så det svir. Langt inn i Peterskirken. Verd å merke seg: overgrep mot gutter dømmes strengere enn mot jenter.

Spørsmål til ettertanke er hvorfor avsløringer om karaktersvake prester har fått mer øredøvende oppmerksomhet over tid; enn om forbrytelsene hadde vært massedrap og serievoldtekter, begått av andre og mer samfunnsfarlige grupper.

Historisk ble folkegrupper stigmatisert når offentlighet eller sterke krefter ønsket å fremstille dem negativt. Det er den ensidige, negative fokuseringen over lang tid som pavekirken frykter også kan inneholde en skjult agenda for å skade kirken og kristendommen. I de første århundrene etter Kristus ble kristne ofte forfulgt når keiseren så dem som en potensiell trussel. Uttrykket «De kristne til løven» skriver seg fra da man hisset massene opp mot kristne, som til offentlig underholdning ble henrettet; også ved å bli revet i hjel av villdyr. Det virket heldigvis mot sin hensikt.

Til alle tider har mennesker blitt tillært å frykte eller hate enkelte grupper; særlig i krig. Fremdeles finnes de som hater tyskere, eller mennesker som mobber innvandrere eller hater jøder; fordi de ukritisk absorberer fordømmelser som rammer hele grupper. De fleste av oss har slike latente følelser som kan settes i sving gjennom offentlig demonisering, og nå dreier all oppmerksomhet seg om katolske prester.

De siste årene har religion fått fornyet fokus; takket være innvandrende folkeslag, som tar religiøs praksis på alvor. Fokuseringen på de mest forstokkede sidene ved religiøs praksis, som hos islamistene, har ikke rokket ved statistikker: at religiøst praktiserende kristne og muslimer sjelden deltar i kriminelle aktiviteter. De er blant de minst kostnadskrevende; samfunnsøkonomisk betraktet. Det skrikes opp om kvinneforakt hos de innenfor, mens bruk-og-kast-praksis i forhold utenfor aksepteres som naturlig.

Sekulariseringsprosessen i vestlige demokratier har ført til at religiøs tilknytning får mindre betydning, og hedonisme og materialisme har overtatt som nye guder; ved siden av tidens idoler. Imidlertid har det vist seg at stadig flere negative følger av moderne livsstil dukker opp i befolkningen. Ensomhet, utstøting, skuffede forventninger, generell usikkerhet og manglende tillit til medmennesker skaper lengsel mot noe som ikke svikter og som kan gi trøst i håpløshet og sorg. Da er gudshusene gode å ha, med sine åpne dører når det røyner på.

Prester, diakoner og andre hjelpere har orket å lytte, der andre ser på klokke eller vender seg bort. Mange rusmisbrukere som har vært i kontakt med offentlig oppnevnte terapeuter og hjelpeapparat har opplevd at det var gjennom religiøs omvendelse at de oppnådde å bli rusfri og kunne bygge opp et nytt liv, hvilket også er statistisk dokumentert.

Hva er det da med religionen; som nødvendiggjør vellystig spissrotgang når kirkens tjenere forsynder seg, i forhold til grupper som begår langt verre overgrep; som kyniske våpenhandlere, utbyttere av alle slag, selskaper som bedriver miljøkriminalitet i stor skala? Skal de skjermes fordi det er økonomisk lønnsomme? Slike forbrytelser kan i ytterste konsekvens true både sivilisasjoner og økologisk bærekraft.

Maktens og Grådighetens yppersteprester får imidlertid relativt uforstyrret herje videre med sine ofre. Men katolske prester; de er farlige, de. Til løvene med dem!