«Bry dere om de redde barna!»

Beskjeden fra Kongen til den voksne del av Norges befolkning er ikke til å misforstå. Da NRKs intervjuer problematiserte grenseoppgangen mot å bryte inn i folks privatliv, kom Kongens svar kort og kontant: Vold og overgrep mot barn tilhører ikke privatlivets fred!

Han har helt rett. Det er et samfunnsproblem. Et samfunnsproblem som utspiller seg innenfor husets fire vegger.

Kongens holdning er klar. Og når holdningen fremmes av ham, har den forhåpentligvis en betydelig signaleffekt. Hvordan står det til med holdninger og vilje hos de ledende politikerne? Som samfunn trenger vi deres klare stemmer, tydelige stillingtagen. Sett i forhold til den myndighet de innehar, samt den kunnskap om omfang og skadevirkninger av barndomstraumer som finnes, er de bemerkelsesverdig tause når det gjelder vold og overgrep innad i familier. Om vi i det hele tatt husker de siste års barneministre for noe, er det i beste fall for kampen for likestilling.

Jeg har store forventninger til den nye barne-, og likestillings— og inkluderingsministeren, Audun Lysbakken. Han har muligheten til å velge å fremheve oppgavene knyttet til barn og barndom og bli en klar og tydelig forkjemper for redde barns rettigheter. Han kunne slå seg sammen med justisminister Knut Storberget, som snakker høyt og tydelig hva han mener om vold mot barn. Sammen kunne de påvirke regjering og storting til å sette vold og overgrep mot barn på den politiske agendaen som aldri før i historien.

Hvordan står det til med holdninger og vilje i embetsverket? Jeg etterlyser handlekraft og resultater fra ansatte i barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet så vel som i barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Arbeid utføres, men det monner ikke. Langsiktige målrettede tiltak trengs. Omfattende problemkartlegging med påfølgende innovative strategier, gjennomføringsvilje og kontinuerlig evaluering av innsatsen. Hvorfor? Fordi vi som samfunn har ansvar for å beskytte barn som lever i dette landet mot konkrete overgrepshandlinger og mot omsorgssituasjoner som er til skade for dem.

Året 2009 ga oss to kinofilmer som på en forbilledlig måte beskriver sammenhengen mellom hvordan barn blir behandlet og hvordan de utvikler seg som ungdommer og voksne.

Ungdomsfilmen «Vegas» lar oss bli kjent med tre barn som på ulike vis blir neglisjert, krenket og valgt bort av foreldrene sine. For den ene blir det helt umulig å knytte nye, trygge relasjoner. Forholdet til seksualitet skades. I en ellers avmektig tilværelse blir den unge kroppen et middel som gir makt til å skaffe seg fordeler, les: familietilknytning, et sted å bo. For en annen blir resultatet selvmord.

Tar virkelig norske barn livet av seg? Ja. Statistisk sentralbyrå har statistikkene. Familier og fagfolk sitter med mørketallene.

Den andre filmen kom fra Margaret Olins hånd. «Engelen» med Maria Bonnevie i hovedrollen viser oss veien fra skadet barndom til ødelagt voksenliv. Budskapet er klart. Dersom vi beskytter og hjelper dagens barn, reduserer vi smertefulle dager i deres ungdoms- og voksenliv.

Da HM Kongen snakket om miljøutfordringene, om kontroversene rundt spørsmålet om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, uttrykte han håp om er at de er menneskeskapte. Det vil gi oss muligheter til å handle og forandre.

Omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep mot barn er uten tvil «menneskeskapte». Vi har reelle muligheter til å handle og forandre. Det haster. Andelen av våre medmennesker som sliter med volds- og overgrepsatferd, livstruende rusmisbruk, uverdig prostitusjon, krevende depresjoner og lammende angst kan reduseres betydelig dersom privatpersoner, fagfolk og politikere følger Kongens oppfordring om å bry seg.

HM Kongen hadde i tillegg klare beskjeder til de redde barna: 1. Det er ikke din skyld! 2. Du har lov til å sladre om dette!

«Er det ikke min skyld? Men jeg glemte å lukke klaffen på melkekartongen? Jeg nølte jo da pappa ville jeg skulle hoppe fra brygga fordi det bare var 11 grader i vannet? Jeg tror jeg la avisen på feil bord da jeg hadde lest den.»

Kongen hadde hatt besøk på Slottet. Barn utsatt for vold av sine fedre hadde fortalt ham ting de aldri hadde betrodd noen tidligere. Kongen gråt på TV da han fortalte om disse barnebesøkene etter premieren på filmen «Sinna mann». Han ble berørt av barnas vonde og skremmende erfaringer. Det har fått konsekvenser. Han har valgt å stå fram som en kongelig forkjemper for redde små.

Forskningen viser imidlertid at fortellinger om seksuelle overgrep, for eksempel, i hovedsak ikke blir kjent for andre før den utsatte er blitt voksen. Det betyr at mange barn lever i flere år med stadig gjentatte overgrep, i tillegg til at de kontinuerlig befinner seg i en «beredskapssituasjon», fordi muligheten for nye overgrep alltid er til stede. Det betyr også at barn kan få betydelige skader i sin utvikling, at de kan miste mye faglig på skolen fordi de ikke har klart å følge med, at de er blitt redde for mennesker, og derfor mistet tillit til at noen i det hele tatt kan hjelpe dem. De mangler mennesker som gir dem anledninger, tilstrekkelig tid og trygghet til å fortelle.

Barn som forteller om sine overgrepserfaringer, forteller oftest til privatpersoner, til mødre og til jevnaldrende. Kjenner barn, samt deres mødre, venner, besteforeldre, så vel som fritidsledere, lærere og helsesøstre til Kongens oppfordringer? Har de fått tilstrekkelig informasjon om hvor og hvem de skal henvende seg til for å hjelpe barnet på best mulig måte?

For hva kan skje dersom barna forteller? Det mest nærliggende å tro, er at det vil skje en katastrofe. I noen tilfeller gjør det dessverre det. Studier viser oss det som også må regnes som «common sense», nemlig at den måten barna blir møtt på er av stor betydning for om avdekningen får positive eller negative følger. De voksnes reaksjoner på fortellingene; at de tror på barnet, at de hjelper, støtter og beskytter, at de skaffer den hjelp som trengs, legger grunnlag for en vei ut av det vonde.

Det eksisterer veier ut av fortielse og av barneliv som synes umulig å endre. Det vet Kongen. Derfor kan han la oppfordringen lyde inn i det nye året 2010. Og vi kan, som i barndommens gamle lek, velge å følge HM Kong Haralds «befaling»: Bry dere om de redde barna!