Jeg trodde vi var en engere krets av spesielt interesserte. En håndfull mennesker som hadde satt oss fast i et spor ingen andre brydde seg om. Jeg tok heldigvis feil. Spørreundersøkelsen om sammenslåingen av de to Agder-fylkene, viser at mange, både i aust og vest, er opptatt av skjebnen til de to naboene som vurderer ekteskap til døden skiller dem ad. Likevel ser vi verken fakkeltog, store underskriftskampanjer eller høylytte aksjonister. Hvorfor er ikke saken viktig nok til at vi brenner bål og brystholdere på barrikadene?

Det er 40 år siden Mardøla-aksjonen; aksjonen der både kjente og ukjente aksjonerte mot en storstilt vannkraftutbygging, der sivil ulydighet for alvor ble introdusert, og tidligere justisminister Odd Einar Dørum ble båret bort av politiet. I tillegg til Mardøla-aksjonen, bidro avstemningen om norsk EF-medlemskap og protestene mot utbyggingen av altavassdraget til at 70-årene var aksjonenes store tiår. Siden den gang er fakkeltogene blitt kortere, aksjonene lovligere og lenkene løsere. Men de har ikke forsvunnet; de har bare endret form og farge. Samtidig med at valgdeltakelsen har sunket, har andre deltakelsesformer vokst frem. Dagens engasjement er spontant, kortvarig, gjerne lokalt og lite organisert. Vi demonstrerer en time mot en bomstasjon eller setter navnet på ei underskriftsliste.

I fjor leverte jeg min masteroppgave ved Universitetet i Agder. Den handlet om hvordan folkeaksjoner påvirker formelle politiske prosesser – eksemplifisert ved å studere en sak i Mandal kommune. Bygging av en gangbro over elva i sentrum kan ved første øyekast virke som en sak der ikke all verdens sinn vil bli satt i kok. Ingen får spesielle fordeler eller ulemper ved tiltaket. Hvem skulle da ha interesse av å sette himmel og hav i bevegelse? Åpenbart flere enn noen skulle tro. Byen kokte, aksjonsgrupper ble startet og aktiviteten i media var stor frem til bystyret delte seg på midten og vedtok med én stemmes overvekt at broen skulle på plass. Ved lokalvalget senere samme år ble gangbroen viktig i valgkampen, og de to partiene som samlet var motstandere av broen, fikk rent flertall i bystyret. Så ble det fremsatt krav om folkeavstemning. Igjen steg temperaturen i ordskiftet, og skuffelsen var stor da bystyret avslo forsøket på omkamp. Slaget var tapt. Det var tøft å være broglad politiker i denne perioden, men det var også deilig befriende å se likegyldigheten fordufte, og aksjonister komme tilbake på barrikadene. Hva så med kampen om ett Agder? Vil det være en kamp som utkjempes av politikere alene?

Jeg følger best med på hvordan debatten om et felles fylke arter seg i Vest-Agder. Den virker å være styrt og dominert av en stor håndfull politikere, og med få unntak, er folk flest ikke synlige i debatten. I Aust-Agder er nok ikke bildet fult så entydig, og spesielt i Arendal er innbyggerne opptatt av sakens skjebne. Selv om valgdeltakelsen har vært alarmerende lav de siste tiårene, betyr ikke det at vi er mindre engasjerte og mindre opptatt av politikk. Det betyr bare at vi bruker andre arenaer og virkemidler for å påvirke samfunnsutviklingen. Vi lenker oss ikke fast til gravemaskiner, brenner bål eller sultestreiker. Vi bruker media, tar direkte kontakt med politikere og ytrer våre meninger på andre måter. Jeg mener at saken om ett felles agderfylke er viktig. Viktig for demokratiet, tjenestetilbudet og den samlede styrken til landsdelen. Jeg håper den også er viktig nok til å skape mer debatt, og viktig nok til å møte både jubel og motstand. Deltakelse er en viktig del av demokratiet, og politikerne trenger folket — både med seg og mot seg - både i aust og vest.

Dersom ren popularitet var målet, hadde jeg aldri blitt politiker. Alle vil ikke like det jeg sier, og alle vil ikke nyte godt av det jeg vil gjøre. Liker du det ikke? Da må du si fra, heve stemmen og begrave likegyldigheten. Og kanskje stille deg på barrikadene med bål og brennende brystholdere?