Teatersjef ved Agder Teater, Ingrid Forthun, har terminert engasjementet til to av sine tre sørlandske skuespillere fra årsskiftet 2010/2011. Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen og Ole Geir Feste forsvinner fra scenene i Kongensgate. Dette åpner for betimelige betraktninger om Agder Teaters fremtid, dets profil og kunstneriske visjoner – og hvordan disse blir satt ut i livet.

Den viljen til lokal forankring ved teatret, som kan spores i den tidligere sjarmoffensiv overfor det litterære miljøet på Agder, forplanter seg altså ikke inn i ensemblebyggingen ved teateret. Det er synd. Forhva er egentlig poenget med å spille teater med rot i den lokale virkelighet dersom scenespråket ikke følger opp? Forthun har tidligere annonsert en «profesjonalisering» av Agder Teater, noe som bl.a. har ført til at tradisjonsbæreren KBUT (Kristiansand Barne— og Ungdomsteater) har mistet sin posisjon som selvskreven leverandør av førjulsteater for byens barn. Det avholdes auditions, og ungene i KBUT må pent stille seg i kø som alle andre. Agder Teater forestår utvelgelsen og skiller bukker fra får. Det er kanskje «proft», men er det egentlig særlig klokt? En snart førti år lang tradisjon er brutt, noe man rent prinsipielt bør ha meget sterke grunner for å gjøre. Har man nå egentlig det? Barn på scenen kan vanskelig kategoriseres som profesjonelle eller amatører. Men, Kilden venter…

Det har lenge eksistert en opprømt klokkertro på Sørlandets største kultur-simsalabim hos aktørene i Kilden når de fantaserer om sine fremtidige rammevilkår. Tilskuddene forventes å bli tredoblet, og Silokaia fremstår som Norges svar på Londons West End, hvor muntre musikaler boltrer seg fritt i en endeløs og sanseløs underholdningsmaraton. Ifølge reklamen. Og på veien mot denne antatt strålende fremtid i Kilden må selvsagt Templet renses. Ut med de lokale, inn med de ekte kunstnerne, de med stor K. De skal innta de hellige haller, og de hellige haller er som kjent forbeholdt de salvede. Den skarve kulturarv vi måtte ha, duger simpelthen ikke i den tranedansen som nå venter.

Det er den gode gamle doktrinen om at utkantstrøkene ikke vet sitt eget beste, og at vi derfor må importere ekte kunstnere for å vise de uopplyste «bøndene» der ute hvordan man spiller teater på nasjonalt nivå. Men det er et dokumentert problem at regionale teatre som definerer seg som filialer av den store skuespillerkunsten forholdsvis raskt kommer i utakt med det publikummet de er satt til å betjene.

Teatret skal, ifølge gamle sannheter, holde opp et narrespeil for sitt publikum . Da blir det grunnleggende feil at teatret, i narsissistisk nærsynthet, holder speilet feil vei og bare får øye på seg selv. For det er det som skjer. Teatrets primære dialog har alltid vært med publikum. Og de er som regel mer opptatt av hva skuespillerne gjør og sier enn hvem de er. Jeg dro ikke til Kautokeino for å vise samene hva teater er, men for å bruke teatret til å vise dem hvem de selv er. Selvfølgelig i tett dialog med skuespillerne der. De som har kulturen under huden. Og kan gi uttrykk for det på sitt eget og publikums felles språk. Uten lokale skuespillere ville Beaivváš vært utenkelig. Når identitet kobles med etnisitet, blir problematikken mye tydeligere. Vi hadde selvfølgelig også besøk av ikke-samiske skuespillere. Og de spilte, like selvfølgelig, ikke-samer. Publikum der oppe ville ikke ett sekund trodd på knoting fra folk som ikke kan språket deres, uansett hva slags papirer de har å vifte med. Hvis det skal handle om dem, så skal det serveres av dem, og for dem – på deres eget språk. Det er et ganske så naturlig utgangspunkt. Og det gjelder hos oss også.

Sånn kan det forklares at for eksempel Ole Geir Feste, en skarve skolelærer fra Flekkerøya, spilte over hundre utsolgte forestillinger på teatrets biscene, og det helt alene. Det var sikkert ikke noe særlig høyverdig over det, men du verden som publikum ville ha det. Noe i likhet med Rune Andersen, som vel strengt tatt ikke har papirer på annet enn at han med vekslende hell har forsøkt å selge kulepenner på Agder. Under kristiansandspremièren på sitt nyeste show, hadde han publikum i sin hule hånd fra første spasme i Rolling Stones introen. Mot slutten av kvelden kom han, antakelig inspirert av sin kollega Sturla Berg Hansen, ut av skapet – og bekjente seg åpent som «sørlending». Det gikk ikke upåaktet hen hos det lokale publikummet, – for noe av det gøyeste med Rune Andersen er jo selvfølgelig at han er «vår».

Teatersjefer har et credo, en tro på hva de vil gjøre – og hvordan de vil gjøre det, når de tiltrer. De kan for eksempel si at «Mine ambisjoner er å løfte dette teatret, og de menneskene som jobber der». Altså å søke å gi sine ansatte vekstmuligheter gjennom utfordringer. Eller man kan si til seg selv, og dem det måtte gjelde, at «Mine ambisjoner er å løfte dette teatret, derfor må jeg si dere opp.» Den inkluderende og den ekskluderende visjonen. Hvilken skulle du ønske deg at din evtuelle nye sjef hadde?

Bunnlinja er denne: Agder Teater skal profesjonaliseres. Renselsen er i gang, og hva som helles ut med badevannet begynner nå å avtegne seg. Vi skal, som så mange andre, få et regionteater som egentlig er et nasjonalteater i miniatyr.

Det er en feilnavigering av dimensjoner. Men da kan teatret trygt fortsette å spille ting som alle andre har gjort før dem, som for eksempel «Spelemann på taket» og «La Boheme» – med teatrets egne skuespillere som statister og alle sentrale roller besatt av profesjonelle gjester. Slik det kunne vært gjort ved et hvilket som helst teater i Norge. Og det er vel nettopp det som er hensikten? For i Kilden skal vi med brask og bram vise verden at vi er – som alle andre, og ikke noe mer…

Slik påfører Agder Teater sitt publikum den smerte som all stor kunst forvolder. I dette tilfellet ved at vår egenart og identitet underkjennes, utviskes og anonymiseres. Det er i sum mer opprørende en berørende , for å låne litt fra teatersjefens egen retorikk.