Hver eneste gang jeg ser Birgittes navn på trykk i en avis, eller hører navnet nevnt i rettssalen, er det som om en klo griper tak rundt hjertet mitt. ”…bak i venstre skulder og i høyre knehase.”
Setningen er hentet fra rettsmedisinernes beskrivelse av skadene hun ble påført. Ordene står i tiltalebeslutningen som ble presentert tidlig i mars. Det var første gang jeg fikk kjennskap til detaljene fra djevelskapen på Utøya.
Og jeg stanset opp ved nettopp Birgitte fra Nøtterøy. Hun ble bare 15 år.
Hun døde ikke av skudd mot hodet, som så mange andre. Birgitte ble skutt to ganger, i kneet og i skulderen, og etterlatt alene på teltplassen for å dø.”…døde av dette, og/eller forblødning”
Skriver de samme rettsmedisinerne, i den siste setningen som omhandler Birgitte i tiltalebeslutningen. Ordene er helt umulige å forholde seg til. De gir ingen svar, bare nye spørsmål, og de gjør så uendelig vondt. Døden inntraff ikke umiddelbart. Hun ble liggende alene, mens vennene hennes ble henrettet rundt henne. Hun hørte skuddene, og hun hørte ropene.
Helt alene, med sin egen kamp. For livet.
De mange ubesvarte spørsmålene er ikke til å holde ut for pårørende som i månedsvis har lengtet etter svar. Hvordan døde hun? Hvor lang tid tok det? Hvor vondt hadde hun det før det var over? Ingen svar. Bare antydninger.
— Noen minutter kanskje, før døden inntraff, sa en rettsmedisiner i retten for et par uker siden.
Det var ikke bare feil. Det var forferdelig feil.
For mandag kom en ny bit av sannheten fram, helt uten forvarsel, servert fra ei jente i vitneboksen, Renate Tårnes. Hun kunne fortelle at så sent som klokken 20:00 kom en politimann bærende på Birgitte. Politimannen satte henne fra seg i armene til Renate, med beskjed om at hun neppe ville overleve, men at Renate måtte forsøke å gi henne førstehjelp.
Jeg tror kloen rundt hjertet tok oss alle.
Sannheten om jenta som ble skutt to ganger, og som lå helt alene med smertene og dødsangsten, er sannelig ikke enkel å akseptere. De faktiske tidspunkter og hendelser forteller oss det: Birgitte ble skutt ca klokken 17:25 på teltplassen.
Tiltalte ble pågrepet ca klokken 18:33. Birgitte levde fortsatt, klokken 20:00. Et drøyt kvarter senere dør hun, under evakuering fra øya.
De oppblåste lungene skyltes ikke at hun hadde druknet, slik rettsmedisinerne først konkluderte med. Hun hadde heller ikke kjempet for livet i noen få noen minutter, slik de senere antydet i retten.
Birgitte hadde det vondt i tre timer, mens hun ventet på hjelp.
Men hjelpen kom ikke.
Ikke før det var for sent.
Fortsatt er det ikke for sent å komme med sannheten, den hele og fulle, om hvordan alle etater responderte den dagen vi aldri kommer til å glemme. Først da kan vi lære noe av dette. Bare sannheten kan hjelpe oss videre. Bare én mann har ansvaret for Birgittes død, men det er vårt felles ansvar å sørge for at alle spørsmål blir besvart.
Det skylder vi Birgitte.