"Med det løpet som nå er lagt, er trusselen et nytt inntektssystem. Det vil trolig innebære at mindre kommuner vil få mindre penger i fremtiden", skriver politisk redaktør Vidar Udjus i denne kommentaren. "Med det løpet som nå er lagt, er trusselen et nytt inntektssystem. Det vil trolig innebære at mindre kommuner vil få mindre penger i fremtiden", skriver politisk redaktør Vidar Udjus i denne kommentaren. Foto: Kjartan Bjelland

Nå må myndighedane gribe inn

Virvaret av prosesser i Agder viser at fremtidens kommunekart ikke bør tegnes av kommunene selv.

Motstanderne av kommunereformen har hatt gode tider i det siste. De som sier nei til enhver forandring, gjorde det stort sett godt ved kommunevalget i september. Bare få steder i landet pågår det nå reelle prosesser som ser ut til å føre til betydelige sammenslåinger. Nei-siden bruker dette som argumenter for at hele reformen er mislykket.

De kan også gjerne se til Agder. Langs kysten i Vest-Agder pågår tre-fire interessante prosesser som forhåpentligvis vil føre til større enheter. Mens det er dødt i indre Agder og i Aust-Agder. Dermed risikerer vi å ende opp med noen få større og solide kommuner, mens avstanden til de aller fleste andre blir enda større enn i dag. Vi kan få et Kristiansand med 120.000 innbyggere. Og et Åseral med 925. Begge skal utføre de samme oppgavene.

Et slikt kommunekart vil være meningsløst. I alle fall for alle som mener at kommunene de neste 50 årene ikke kan se ut som de har gjort de foregående 50 årene.

På den måten har kommunereformen feilet. De som ikke vil forandre på noen ting, er gitt vetorett. En kommune som ikke vil slå seg sammen med noen andre, kan i realiteten blokkere for de andre som vil. Slik kan ikke en reform fungere.

Det store problemet med kommunereformen er ikke at regjeringen vil for mye, men at den vil for lite. Det er vel og bra å la den enkelte kommune sondere mulighetene med sine naboer. Men en helhetlig kommunereform må også ha en overordnet vilje og plan — og et ris bak speilet. Regjeringen burde sagt klart og tydelig at der lokale prosesser ikke fører til meningsfulle sammenslåinger, vil grensene bli fastlagt sentralt.

Med det løpet som nå er lagt, er trusselen et nytt inntektssystem. Det vil trolig innebære at mindre kommuner vil få mindre penger i fremtiden.

Håpet er at dette skal tvinge også disse kommunene til å tenke større. Men hva slags lederskap er det? I stedet for å seigpine mindre kommuner til forhåpentligvis å endre holdning, burde de sentrale myndighetene tatt lederskapet selv.

Dessverre har det ikke vært mulig å få flertall for dette på Stortinget, foreløpig. Men forhåpentligvis vil de prosessene som nå pågår for også å få Ap med på reformen, munne ut i en klarere vilje fra sentralt hold. Slik at kommunereformen skaper slagkraftige enheter som makter de oppgavene kommunene står foran de neste 50 årene.

Fremtidens kommunekart er for viktig til at det kan overlates til de i den enkelte kommune som ikke vil gjøre nødvendige forandringer.